UiB : Universitetsbiblioteket : Det juridiske fakultetsbibliotek : Tidligere utstillinger
jur_head485.jpg (9242 bytes)
[http://www.ub.uib.no/css/marg.htm]

Unionens utenrikstjeneste og bergenseren som ble svensk i 1905

av Jørn W Ruud
hovedbibliotekar
Det juridiske fakultetsbibliotek, UB-Bergen
publisert 30. mai 2005

En forkortet utgave ble publisert som kronikk i Bergens Tidende den 30.mai 2005


Etter 7. juni-vedtaket i 1905 om oppløsning av unionen ble det på svensk forlangende holdt en folkeavstemning der bare 184 stemte mot. Noen har kanskje hørt om presten og folkehøyskolegrunnleggeren Christopher Bruun, som stemte nei ut fra sin skandinavistiske overbevisning.  Hans forsvarsskrift ”Til det norske folk” måtte trykkes i Danmark fordi den nasjonale stemning her hjemme var slik at ingen forlegger turde utgi det.  Mindre kjent, og sikkert like sjokkerende for samtiden, er historien om Sverige og Norges sendemann i Washington, bergenseren Johan Anton Wolff Grip. Mens hele det norske embetsverk lojalt sluttet opp om Stortingets vedtak, ville ikke Grip være med. Han fortsatte i det svenske diplomatiet og ble naturalisert som svensk statsborger i januar 1906.

I følge Norsk biografisk leksikon fra 1929 var Grip født i Bergen den 30. april 1844 som sønn av kjøpmann Johan Anton og hustru Charlotte Amalie Wolff. Han ble student ved Bergens lærde skole i 1862. Etter juridikum i 1866 gikk han to år senere inn i unionens utenrikstjeneste der han gjorde en rask karriere. I 1889  ble han utnevnt til de forente rikers minister og generalkonsul i Washington etter at han i fem år hadde vært minister i Madrid.

Vi har alle hørt om striden om det felles utenriksstyret og konsulatsaken i unionens siste 10 år. Mange sitter også igjen med det inntrykk at unionens utenriksvesen var en ren svensk affære.  Derfor vil det sikkert forbause at i 1905 var 4 av 12 legasjoner (i dag ambassader) ledet av norske ministre.  Ambassadørtittelen var den gang sjeldent brukt og da bare av stormaktene. Den felles utenriksminister var aldri norsk, men 1900-1903 var utenriksdepartementets kabinettsekretær, og dermed nestleder, nordmannen Thor von Ditten. Ikke mindre enn 17 av de 27 fastlønte konsulene var på denne tiden også norske. Noe som setter påstanden vi ofte har hørt om de svenske konsulene som neglisjerte norske interesser, i et underlig lys. Norske skipsførere uttalte seg ofte rosende om den behandling de fikk av de felles konsuler, og det norske innslaget i den felles utenriksetat var så betydelig at det etter 1905 ble personalkrise i svensk UD.

I unionens tidligste tid var det riktignok trangere kår for norske interesser og mange mistenkte Sverige for partiskhet. Norges forhold til Sverige var regulert av Riksakten og novemberutgaven av 1814-grunnloven.

I 1814 ble utenrikspolitikken ansett som kongens personlige område og det ville ikke være naturlig å ha et eget norsk diplomati. Kombinert med landets katastrofale økonomi hadde ikke nordmennene så mye mot dette og ordningen om et felles utenriksvesen ble akseptert i Norge. Kong Karl Johan var også en dreven utenrikspolitiker som i tillegg til diplomatiet hadde sitt eget agentnett i flere land. Utenrikssaker ble stort sett håndtert etter den svenske forfatningen av 1809. Den norske Regjering og Storting hadde lite å si. Samtidig må det sies at det hadde heller ikke den svenske Regjering og Riksdag. Utenrikspolitiske spørsmål ble nemlig ikke behandlet i ordinært svensk statsråd, men i et såkalt ministerielt statsråd som bestod av Kongen, utenriksministeren og hoffkansleren. Protokollene fra disse møtene ble ikke gjort tilgjengelige for Riksdagen. Bare dersom kongen ønsket det, kunne Riksdagens ”sekreta utskottet” informeres. Med andre ord hadde både den svenske og norske nasjonalforsamling små muligheter til å gjøre noen konstitusjonelt ansvarlig overfor utenrikspolitiske avgjørelser.

Andre fellessaker ble drøftet i sammensatt statsråd som bestod av det svenske statsråd og de tre norske satsråder som oppholdt seg i Stockholm. Når kongen residerte i Christiania bestod det av den norske Regjering og tre svenske statsråder.

Dersom krig truet skulle det i samsvar med Riksakten innkalles et såkalt unionelt statsråd . Den norske statsrådavdelingen i Stockholm skulle etter å ha konferert med resten av Regjeringen i Christiania uttale seg protokollert sammen med sine svenske kolleger. Kongen tok den endelige avgjørelsen, men Stortinget kunne da gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende overfor de norske statsrådene.

I 1826 klarte Karl Johan å få i stand en grensetraktat med Russland som gjorde Sør-Varanger og Pasvikdalen til norsk territorium. Denne for Norge svært så gunstige avtale ble imidlertid overskygget av den skandaløse Bodøsaken. Britiske smuglere tok i 1818 med vold tilbake rettsmessig beslaglagt smuglergods fra tollstasjonen i Bodø. Etterpå klarte de ved hjelp av løgn og falsknerier å få den britiske utenrikstjenesten til å forlange erstatning fra Norge. Den svenske utenriksminister godkjente så en avtale der Norge måtte betale 120000 spesiedaler i erstatning, noe som var et enormt beløp den gangen. De norske statsråder i Stockholm var for svake til å protestere. Saken vakte voldsom forbitrelse i Norge og førte til at Stortinget skjerpet tonen overfor kongen i utenriksspørsmål. I 1835 fikk Norge omsider adgang til å delta i det ministerielle statsråd når norske saker skulle behandles.

Det tok tid før nordmenn fikk ansettelse innen den etablerte svenske utenriksetaten med sine tradisjoner tilbake til stormaktstiden.  Noe som nok også skyldes at diplomater den gangen gjerne ble rekruttert fra formuende adelige slekter. I Norge var dette mangelvare. Først i 1829-1830 ble de tre første nordmenn utnevnt til attacheer.

Hvorvidt Norge skulle regnes som eget folkerettssubjekt var omstridt. Ved traktatinngåelser fremstår Norge noen ganger som egen stat, mens det i andre sammenhenger nærmest går opp i Sverige.  Den norske utenrikshandelen var forskjellig fra - og mindre proteksjonistisk enn - den svenske. Norge ønsket derfor å inngå separate handelstraktater med utlandet. Men tidlig ble hovedregelen et svensk-norsk traktatfellesskap. Etter hvert fikk Stortinget seg forelagt traktater som krevde bevilgninger eller lovvedtak før de ble ratifisert. Øvrige traktater skulle Stortingets informeres om, men i Karl Johans tid var denne informasjonen sjelden og tilfeldig.

Under Karl Johans etterfølgere økte den svenske regjeringens innflytelse og kongens makt ble avpersonifisert. For Norge betydde det paradoksalt nok at utenrikspolitikken virket mer svensk. Norge kunne ikke lenger av nåde få innfridd ønsker av Kongen. Nå måtte man forhandle med Sverige. Stort sett hadde statsrådsavdelingen i Stockholm et godt samarbeid med sine svenske kolleger. Ellers hadde nok de utenrikspolitiske konfliktene mellom Sverige og Norge vært flere enn de faktisk var. Likevel var det forskjellsbehandling. Sverige var alltid representert når norske saker skulle behandles. Norske statsråder var aldri til stede når svenske utenriksspørsmål ble drøftet.

Det felles konsulatvesen var gjennom hele unionstiden mer omdiskutert enn det felles diplomati. Bl.a. av økonomiske grunner hadde Norge godtatt konsulatfellesskap. Stortinget forbeholdt seg imidlertid rett til å komme tilbake til saken senere. Diplomatiet og konsulatvesenet sorterte under ulike etater.   Først i 1840 fikk Sverige en mer moderne sentralforvaltning og en departementsinndeling som minnet om den norske. Diplomatiet og konsulatvesenet ble da begge underlagt et nyopprettet utenriksdepartement i Stockholm.

Antall norske konsuler var økende. Uenigheten besto mer i den geografiske plasseringen av konsulatene. I Europa fantes det ulønnede visekonsuler i de fleste havner. P.g.a. den sterkt voksende norske handelsflåten som seilte over hele verden, ønsket Norge flere konsulater på fjerne farvann, og norske næringsinteresser var lite fornøyd med de kompromisser som ble inngått med svenskene.

Mot slutten av 1800-tallet krevde Venstre slutt på traktatfellesskapet med Sverige, først og fremst innen handel og sjøfart.  Sverige gikk motstrebende med på egne norske handelsoverenskomster med Spania, Sveits, Belgia og Portugal.  Også på svensk side var dette et dilemma. Av storpolitiske grunner ville man gi innrykk av kongerikene utad var en enhet. Samtidig mislikte svenskene den norske frihandelspolitikken. I 1895 sa Sverige opp mellomriksloven med Norge, noe som dempet det konservative Norges begeistring for unionen. Mellomriksloven sikret en forholdsvis fri handel mellom unionspartnerne, men nå ble det på ny reist en tollmur langs riksgrensen. 

Like siden 1814 hadde det vært umulig for Stortinget å holde den felles utenriksminister konstitusjonelt ansvarlig. Etter parlamentarismens norske gjennombrudd i 1884 kunne parlamentarisk ansvar gjøres gjeldende overfor den norske Regjering, men selvsagt ikke mot utenriksministeren. I Venstre modnet nå kravet om egen utenriksminister som var ansvarlig overfor Stortinget, men fant det taktisk klokt å begynne med konsulatvesenet. Høyre ønsket også reform. De så for seg fortsatt felles utenriksminister, svensk eller norsk, som skulle stå ansvarlig overfor en unionell riksrett.

I 1892 innledet Venstre sin” knyttnevepolitikk” overfor Sverige. 10. juni vedtok Stortinget opprette eget norsk konsulatvesen. Kongen nektet sanksjon. Den moderate utenriksminister Lewenhaupt prøvde forgjeves å få til et kompromiss. I 1895 sa Venstreflertallet opp det felles konsulatvesen og Sverige truet nå med krig. Venstre hadde i mange år ført en halvpasifistisk politikk og Norges militærapparat ville ikke hatt en sjanse mot Sverige. Partiet ble tvunget til en ydmykende retrett, men godtok nå norsk opprustning. Også på konservativ side gjorde krigstrusselen et dypt inntrykk.

I 1904 hadde forholdene roet seg ned.  Norge trodde Sverige ville akseptere et nytt forslag om eget norsk konsulatvesen. Samme år ble de årlige våpenøvelsene sløyfet for å spare penger, noe som neppe hadde skjedd dersom man ante at en unionskonflikt med Sverige var like om hjørnet. Håpet om enighet ble knust da svenskene lanserte sine såkalte ”lydrikepunkter”. Resten av historien kjenner vi: Christian Michelsen danner regjering, kong Oscar II nekter å sanksjonere den nye konsulatloven, statsrådene nedlegger sine embeter og vi får 7. juni-vedtaket og senere Karlstadtraktaten.

I tiden fra 7. juni 1905 og frem til kong Oscar formelt frasa seg tronen senere på høsten, fortsatte den svenske utenrikstjenesten å hjelpe nordmenn i utlandet. Om sommeren ble dette innskjerpet i et telegram til alle legasjoner og konsulater. Dette må forståes på bakgrunn av at Sverige da ennå ikke hadde akseptert unionsoppløsningen.

Det nye norske UD fikk en god start fordi grunnstammen i personalet var erfarne medarbeidere fra den unionelle utenriksetaten.  Minister Grip var unntaket. Den bergenske ungkaren fortsatte som svensk sendemann i USA frem til september 1906 da han ble stilt til rådighet for UD i Stockholm. I 1911 sluttet han i svensk utenrikstjeneste og slo seg ned i Sveits. Han døde i 1922.

I den gamle utgaven av Norsk biografisk leksikon skriver diplomaten Wilhelm Morgenstierne: ”Ut fra sin tids forutsætninger var Grip utvilsomt en dyktig diplomat og sit fædreland en god tjener saalenge han stod i dets tjeneste. Det synes mer at ha været en følelse av loyalitet overfor kongemagten end noget ønske at skifte nationalitet som fik ham i 1905 at ta de skjæbnesvangre skridt  som er nævnt ovenfor”.

Ellers vet vi lite om denne mannen som gikk mot strømmen i 1905. Han nevnes knapt i historiebøkene og i nyeste utgave av Norsk biografisk leksikon er han ikke omtalt.

****

30. mai 2005 åpnet Det juridiske fakultetsbibliotek ved Universitetsbiblioteket i Bergen en utstilling om begivenhetene i 1905. Sammen med utstillingen følger følgende tekst.