UiB : Universitetsbiblioteket : Det juridiske fakultetsbibliotek : Tidligere utstillingerjur_head485.jpg (9242 bytes)

Felles UB-sider


Bibliotekportalen

Søk i BIBSYS

Søk i BORA

Lån og tjenester

Veiledning og undervisning

Søk og skriv

IT-tjenester

 

Avdelinger

Organisasjon

Ansatte

Åpningstider

 

 

A-Å-side


Jøders rettsstilling i Norge

en historisk oversikt frem til 1851

av
Kirsti Lothe Jacobsen
Utstilling 2006-III

I forbindelse med åpningen av det nye Holocaust-senteret i Oslo, har vi utarbeidet en utstilling der vi ser på jødenes rettsstilling her i landet ned gjennom historien.

Utstillingen er i bibliotekets lokaler på Dragefjellet. Den er utarbeidet av universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen som også står bak teksten nedenfor.

Se også del II av utstillingen, "Politiets rolle i det norske Shoah", med tilhørende tekst på web.

Velkommen til lesning – og velkommen på besøk!

Bergen, 17.11. 2006
Halvor Kongshavn
fakultetsbibliotekar


Innhold


Hvem defineres som ”jøde?

I følge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon er en ”Jøde” etter tradisjonell religiøs oppfatning en person født av jødiske foreldre – særlig av jødisk mor (dette fordi mor er den eneste helt sikre biologiske foreldre), eller en som har konvertert til jødedommen. Jødene utgjør altså ikke en bestemt "rase", men snarere en religion og en hel kultur.

I 1941 anmodet det tyske sikkerhetspolitiet i Norge Politidepartementet om å sette i verk stempling av jødiske legitimasjonspapirer. De som da ble klassifisert som jøde var:

  • Den som nedstammet fra minst tre fulljødiske besteforeldre.
  • Den som nedstammet fra minst to jødiske besteforeldre og selv var gift med - eller senere giftet seg med en jøde.
  • Alle medlemmer av det mosaiske trossamfunn. 

Jøder i norsk lovgivning

Jøder er ikke nevnt i norrøn litteratur eller i eldre norsk lovgivning. Vi har riktignok en generell regel helt tilbake til Mostratinget i 1025 der det ble forlangt at alle kongens undersåtter skulle være kristne.

Jødene ble i Norge/Island først nevnt i religiøse verker som ble avskrevet (fra latin) og bearbeidet på 11-1200-tallet. De ble stort sett gjort kjent for norske lesere i misjonerende skrifter, og dette førte til at jødene ble sidestilt med hedninger. Dette var ikke noe uttrykk for antisemittisme fordi holdningen som regel ikke stakk dypere enn at jøden ble akseptert dersom han ga avkall på egen tro og gikk over til kristendommen (jfr Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid).


Middelalderen

Angsten for ”hedensk” påvirkning av befolkningen i Norge kan være årsaken til at Erkebiskop Aslak (Bolt) i sin Provicinsialstatut datert Oslo 20. desember 1436 forbyr nordmennene å holde sabbaten hellig på jødisk vis (jfr Norges gamle love, 2. rekke, bind 1:2: Kirkens lovgivning, s. 552):

Item prohibemus sub eadem pena proxime predicta, ne quis decertero feriando festiuet sabbatum more Judeorum

Dette bekreftes senere i ”Erkebiskop Aslak statut om lørdagshelg og betleri” datert Bergen 24. august 1438 (jfr Norges gamle love, 2. rekke, bind 1:2: Kirkens lovgivning, s. 566). Nederst på siden kan man lese følgende:

…, ok ær theth løgurdax helg, som Juda oc hædhninga plega at halda, æn æy cristne, …

…. altså at lørdagshelg var noe jøder og hedninger pleide å holde, men ikke kristne mennesker. Når det her vises til at hedninger holdt lørdagen hellig, går dette antagelig tilbake til en før-kristen skikk her i Norge. I enkelte fjorder på Vestlandet fortsatte man å helligholde (i hvert fall) lørdagskvelden til ut på 1900-tallet for eks. ved å helle øl på graven til bureiseren.

Det er betegnende at det er kirkens lovgivning som først tar avstand fra jødiske skikker, noe som tyder på at det er holdningene til deres religion og ikke til jødene som individer man tar avstand fra.

Litt etter litt trenger det inn beskyldninger mot jødene for åger og økonomisk svindel. Dette skjer gjennom litteratur og viser, men også muligens gjennom lærebøker i handel og brevskrivning der man ofte advarte mot jødiske pengeutlånere. Det er antagelig dette som er noe av grunnlaget for antisemittismen som etter hvert spredte seg også i Norden.

Ute i Europa ellers ble det seg mer og mer vanlig at jødene ble utestengt fra flere yrker slik at yrket som kremmer så å si ble det eneste yrket som var åpent for dem. Både den katolske kirken og jødene hadde et forbud mot å låne ut penger mot renter. Begge religionene baserer forbudet sitt på de samme skriftstedene i Bibelen: 2. Mosebok 22. kapitel 25. vers, og 5. Mosebok 23. kapitel 19. vers. Her settes det forbud mot å ta renter av "landsmenn". I 5. Mosebok 23. kapitel 20. vers står det eksplisitt at man kan ta renter av "Utlendinger". Dette ble både av kirken og jødene tolket slik at kristne ikke kunne ta renter av kristne, men av hedninger og omvendt. Dermed kunne jøder drive utlånsvirksomhet til kristne uten å krenke forbudet verken i egen religion eller forbudet som var nedlagt av kirken. Det er vanskelig å si om jødene tok seg for godt betalt for pengeutlån – at de tok åger-rente. Det må sees i sammenheng med renteforbudet ellers i samfunnet og det at jødene måtte kunne leve av sin utlånsvirksomhet.


"Fremmit Folck"

Det er imidlertid religionen som også senere i lovgivningen regulerer jødenes adgang til riket - gjennom et kongebrev fra Kong Frederik II datert København 20. september 1569 Om innvandreres religionsforhold (jfr Lover og forordninger 1537-1605 s. 111-112):

Utenlandske personer som har bosatt seg i Danmark-Norge i løpet av de siste to år, eller som i framtiden vil bosette seg her, skal forelegges 25 ”kristelige artikler” som de må godta. De som vegrer seg, skal straks forlate landet, eller straffes på liv og gods.

Kongebrevet med de 25 kristelige artiklene er gjengitt i Danske Kirkelove, bind 2 s. 126-134.

Loven retter seg ikke spesielt mot jødene, men mot ”fremmit Folck, aff adskillige Nationer”, og lovens hensikt er også gjengitt i teksten - nemlig å forhindre splid, misforståelser og uenighet mellom undersåttene i rikene - i forhold til den ”rene Lærdom” og seremonier til vår kjære Herre Fader…

Artiklene går på at man måtte bekjenne seg til Guds ord, om man trodde på den kristne kirke osv. ”De fremmede”, det vil si utlendingene, måtte altså framstå som bekjennende kristne for å få bosette seg i rikene. For utlendinger som allerede bodde i rikene var fristen for å la seg overhøre og godta disse artiklene tre dager. Overskridelse av fristen kunne straffes med døden og tap av eiendom.


Portugiserjødene

Kongen var imidlertid ikke så veldig streng på dette. Han tillot noen jøder å bosette seg i Schlesvig og Holstein – særlig jøder fra Spania og Portugal som ofte var høyt kultiverte forretningsfolk. Disse jødene – ”Portugiserjødene” – hadde Kongen bruk for i bl.a. oppbyggingen av denne landsdelen for å kunne konkurrere med Hamburg som handelsby, men også som pengeutlånere. De var dessuten bosatt utenfor Danmark/Norges grenser. Her hadde de geistlige mindre makt over kongemakten enn de hadde innenfor grensene.

Kong Kristian 4. fulgte samme linje og utstedet leidebrev for rike, jøder som kongen kunne ha nytte av (jfr Norsk innvandringshistorie bind 1, s. 250 flg). Disse jødene fikk reise fritt og handle innenfor kongens riker. De slapp også alle særordninger som jødene ellers var underlagt.

Kongen utstedet også et privilegiebrev til portugiserne i Glückstadt. Brevet er innført i ”Patenten” (som er et kongelig register) mellom 17. og 18. november 1628 og er gjengitt i Jødernes færden og ophold i den danske stat i det 17. aarhundrede (Hauch-Fausbøll 1921). Her ble portugisiske jøder lovet religionsfrihet, de fikk ha egne skoler og andre privilegier. Kongen ønsket å bygge opp igjen denne byen etter en beleiring, og han trengte jødenes handel og produksjon av attraktive varer.

P R I V I L E G I A

DER PORTUGIESISGHEN NATI0N ZUR GLÜCKSTATT GEGEBEN

WIR CHRISTIAN etc. thun kund vud bekennen hiemit, vor vns, vusere Erben, Successorn, vnd Nachkommen, wie auch vor iedermenniglich, Demnach ezliche Potugiesische Kaufleute vnd handwercker bei vns vnderthenigste ansnchung getban vnd gebetten, wir geruhten gst. sie in vnsere Newerbaute Gluckstatt Steinburgischen Ampts, für eingeseszene vnd Vnderthanen auf vnd an Zunehmen, vnd ihnen ihrer gesuchten privilegien genieszen zulaszen, dasz wir derohalben ihre billigmeiszige bitte in gnaden angesehen, Sie für vnsere Vnderhanen hiemit auf vnd angenommern vnd mit nachfolgenden p r i v i l e g i e n Könighch angesehen vnd begnadet.

1. Erstlich vnd Zuforderst soll ihnen das freie E x r c i t i u m  H e b r a i c æ r e l i g i o n i s frei vnd sicher zu gebrauchen, darzu alle hebræische vnd chaldæische bücher zu adhibiren, wie auch nichts weniger zu solchem exercitio eines ihrer Privathäuser anzurichten vnd daselbsten ihre hebræische sacra vnd Gottesdienst zu üben Verstatet sein, auch dawider von keinem, wer der auch sey, vnd von wannen er kommen möchte, im geringsten nicht befragt noch molestirt werden.

2. Neben dem vnd fürs ander, sein sie ebenmessig hiemit privilegirt vnd befreiet ihre sponsalia, matrimonia1ia, circumcisiones, dotes & testamenta, das ist ihre Eheverlobnuszen, Verheiratungen, Kinderbeschneidungen, brautschaz vnd lezten willen, nach üblichem herkommen ihres Ceremonia1ischen gesezes, entweder in obgerneltem prtivat, oder ein ieder in seinem eignen Hausz anzufangen, zu stifiten, vnd anzurichten, vnd wan...


Forbud og leidebrev

Under den neste kongen blir forholdene for jødene langt mer restriktive. Den 6. februar 1651 sender Kong Fredrik III ut et forbud:

At ingen Jøder her udi Danmarck uden Geleidbrevf sig maa indbegiffve/eller finde Lade. (At ingen jøder må gi seg inni/ferdes i Danmark eller drive handel der uten leidebrev.)

De som allerede var her, måtte innen 14 dager skaffe seg leidebrev, ellers måtte de betale 1000 riksdaler i bot. Angiveri ble premiert med 50 riksdaler. Dette var enorme summer den gangen da et helt gårdsbruk kunne kjøpes for mellom 50 og 100 riksdaler.

Begrunnelsen er følgende:

…at det er kommet (kongen) til erfaring at adskillige jøder.. .. skal ha sneket seg inn i riket og det skal ha tildrevet seg adskillig handel med jøder….

Antagelig er det jøder fra Polen og områdene rundt som er på flukt pga krig og uroligheter det her er snakk om. Denne forordningen er gjengitt i Forordninger som ere udgangne siden Recessen. Etter ordlyden gjelder den for Danmark, men etter ordlyden i et leidebrev brukes uttrykket ”...in unseren Reichen” – ”i våre riker”.

Men forbudet blir myket opp for enkelte små grupper som for eksempel for rike portugisiske jøder og andre enkeltpersoner, og det blir i noen tilfeller utstedt spesielle pass for forretningsfolk til å reise i Norge. Forbudet ble gjentatt i Forordning om Commerciernis oc Navigationens Befordring 1. Capitel 5. art. fra 16. april 1681 (jfr Forordninger oc Andre Kongl. Obne Breve). Straffen var imidlertid forandret:

Ingen jøder måtte være i riket uten kongens leidebrev og de som allerede var her måtte – innen 2 måneder fra forordningens bekjentgjørelse skaffe seg leidebrev – ellers måtte de betale 1000 riksdaler.

I Forordning om Portugisere af dend Hebraiske religion av 30. Juli 1684 (jfr Forordninger oc Andre Kongl. Obne Breve) blir imidlertid de portugisiske jødene unntatt fra forbudet og deres privilegier blir opprettholdt.

Hvor mye disse forordningene i praksis hadde å si for norske forhold, er usikkert, men beskrivelsen ”Udi vore Riger” ble nyttet. Det er ikke mange beretninger om jøder i Norge på denne tiden, men noen få forretningsfolk var her på forretningsreiser og disse var utstyrt med pass.


Norske lov

Det er disse forordningene som er den direkte foranledningen til den generelle reguleringen av jødenes adgang til riket i Kong Christian den 5. Norske lov fra 1687. I ”Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus.Stand” er der et eget Kapittel 22: ”Om Jøder og Tatere”. I 1. Art. heter det:

Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.

De eventuelle jøder som senere ble pågrepet uten lejdebrev, måtte betale en bot på 1000 riksdaler.

I Forsøg til den tredie Bogs Fortolkning (Brorson 1796, II bind s. 451 flg) står det at artiklene vidner om med hvilken ugunst de to kongene (Fredrik III og Christian V) anså den jødiske nasjon. ”Aarsagen maa ikke blott søges i religionen. Man har hidudtil anseet denne Nation som særdeles hengiven til Bedragerie; Tanken virkede på Lovgiveren”. Og videre: For Norge var det særlig viktig å verne om gruvene. Her kan nevnes at en jøde ved navn Teixeiras hadde store økonomiske interesser i flere gruver (jfr Mendelsohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1). Man var spesielt redde for at de ville ”opsluge” Kongsbergs sølv-bergverk og føre alt sølvet ut av landet. For danske forhold antas det at bestemmelsen først og fremst sigter til ”Betlerjøder”, men ”man kan dog neppe antage at de andre (dvs. de portugisiske eller andre rike jøder) uden Bevilling kan nedsætte sig…”.

Det ble altså innført et generelt forbud mot jøders opphold i rikene, men med en åpning for rike, velutdannede jøder til å ta opphold mot å få utstedt leidebrev. Dette gjaldt først og fremst jøder fra Portugal og Spania (sefardiske jøder), mens fattige jøder fra Øst-Europa i praksis ble stengt ute.

Man må imidlertid klart bemerke at det hele tiden er tale om mennesker som vedkjenner seg den jødiske religion. Det finnes eksempler på mennesker av jødiske foreldre som har latt seg døpe og som dermed ble ansett som en vanlig dansk/norsk borger. Av interesse for jurister kan nevnes en av Edvard Hambros aner med samme navn. Han var født i København av jødiske foreldre i 1782, men lot seg døpe og ble forretningsmann i Bergen i 1810 (jfr Norsk innvandringshistorie bind 1, s. 253).


Lokale forordninger

I forordninger og privilegier for enkelte byer ble også jødene nevnt – således ser vi i: Anordning Om Politiens Administration i Bergen af 24. januar 1710 (jfr Forordninger og aabne breve 1699-). I Om Politiens Administration udi Almindelighed kap.4; § 4, pålegges politimesteren å føre tilsyn med jøder som ikke har kongelig bevilgning til opphold, bo og bygge… forholder seg til anordningene som er gitt. Her ser vi altså at de som har fått kongelig bevilgning – altså de portugisiske jødene - ikke trenger lejdebrev.

Og i Kristiansand som fikk sine privilegier fra 15. juni 1686 (jfr Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge). Her ble alle fremmede nasjoner tilstått religionsfrihet (exercitium Religionis) i Kristiansand - § 9. Da denne ble konfirmert 31. jan. 1738 skjer der en innskrenkning: jøder som ”ere forbudne i Norge sig at opholde”, dvs. at jøder ikke lenger hadde religionsfrihet i Kristiansand (jfr. Mendelsohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år bind 1 s. 26).

I Christiania var det bare fremmede med en religion og fra en nasjon som var tillatt i Norge som fikk slå seg ned (Mendelsohn 1987 bind 1 s. 27).

I Norge er det hele tiden tale om ytterst få personer og hendelser, men noen få arrestasjoner og uvennlige hendelser har der vært i forbindelse med jødiske utenlandske handelsreisende – (Mendelsohn s.st.). Det har heller ikke alltid vært praktisert helt klare, entydige regler for jødisk innreise i Norge fordi embetsmennene ikke alltid har visst helt klart hva de hadde å holde seg til.


Grunnlovsarbeidet

Etter hvert utvikler det seg også en mer ydmykende holdning til jødene – både ved misjonering og i forfatterskap. Ludvig Holberg har f. eks. ofte med en jøde i sine komedier og disse personene er ikke av de mest sympatiske. Forakten for jødene trenger på en måte inn i datiden med morsmelken. Likevel utvikler det seg i Danmark på begynnelsen av 1800-tallet mot en frigjørelse av jødenes borgerlige rettstilling som står i sterk kontrast til det man opplever i Norge i forbindelse med Grunnlovsarbeidet i 1814.

Det var uenighet og debatt om jødenes adgang til riket under grunnlovens tilblivelse i 1814. Liberale krefter ønsket ikke noe forbud, men Konstitusjonskomiteen fremla 13. april 1814 et utkast til foreløpige grunnsetninger for konstitusjonen og i § 8 står det følgende (jfr Riksforsamlingens forhandlinger bind 1 s. 22):

Den evangelisk lutherske Religion bør forblive Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse. Dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.

Det var Nicolai Wergeland (Henrik Wergelands far) som var blant dem som uttalte seg hardest mot jødene. Henrik Wergeland (1896-97) skriver i Norges Konstitutions Historie s. 232 følgende fra debatten:

Men Skriget mod det ulykkelige Stedbroderfolket var stærkere. Mellem de røster, som forfegtede Jødernes Skadelighed i enhver Stat, hvor de havde fundet Hjem, hørtes ogsaa den falske Mening fra Sverderup og Wergeland, at Jøderne skulde anse Bedrageri mod de Kristne som tilladt, ja fortjenstfuldt, og maatte saaledes ansees for selv at have betaget sig al Ret til Optagelse.

Christie mente at i en liten stat hvor borgerne hadde en livlig fantasi og lett kunne påvirkes av bedragere som i sin religiøse iver kunne tilliste seg formue og føre til laster og oppsetsighet mot øvrigheten, menneskeofring, avgudsdyrkelse og bigami. Derfor bør den frie religionsutøvelse begrenses til de kristelige religions-sekter (jfr. Riksforsamlingens forhandlinger bind 1 s. 181-182).

Ved revisjon én av grunnlovsforslaget, fikk vi altså regelen i 17. mai-grunnloven 1814 § 2:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offenlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtedetil at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

I Norges Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar (Falsen 1818 s. 8) heter det:

Hva Jøderne angaaer, da kan man næsten antage det for en Umulighed, at de nogensinde kunne blive gode Borgere i nogen Stat hvor Jøder ikke regere. Deres love, ja selv deres Religion afsondre dem saa aldeles fra andre Mennesker, at de stedse ville søge at udgjøre et eget Samfund, hvor man modtager dem, og at unddrage sig fra at opfylde den Stats lov, hvor de nyde Beskyttelse. Desuden er Bedragerie og Underfundighed i Handel hos Mængden blant der: jødiske Religions Bekjendere saa almindelig en Egenskab, at det visst ikke kan kaldes nogen unødvendig Forsigtighed at holde dem ude af et Handelsland som Norge.

Grunnloven § 2 medførte et absolutt forbud mot innreise og opphold i Norge, men man må merke seg at forbudet bare gjaldt jøder med jødisk religion. Kristne personer av jødisk herkomst, hadde fulle borgerretter.

I tiden framover var der noen episoder med jøder som sporadisk kom til Norge og ble arrestert som jøde. En spesiell episode fra Bergen har antagelig vært den utløsende faktor for arbeidet for å få bort Jødeforbudet:

En jøde strandet etter et forlis og kom til Bergen. Herfra ble han øyeblikkelig – under politieskorte ført til Kristiania og deretter ut av landet til Gøteborg. Dette sett i forhold til 500 tyske skibbrudne som også kom til Bergen samme høst etter et forlis. Disse hadde fått nødvendig opphold betalt av det offentlige.

Etter hvert fant regjeringen det best å gjeninnføre ordningen med leidebrev.


Arbeidet for grunnlovsforandring

1839-1842

Henrik Wergeland var den som framfor noen annen tok opp kampen mot Grl § 2. Hans diktning og i avisdebatter tok han opp kampen mot jødeparagrafen, og i 1839 fremmet han "Constitutionsforslag til det norske Storthing angaaende Jødernes Emancipation".

Forslaget ble offentliggjort før Stortinget ble oppløst i 1839. Det er gjengitt i Den Norske Rigstidende (1839) bilag til nr 148, IV (s. 6 ). Det et langt velbegrunnet forslag, undertegnet Henrik Wergeland.

På denne tiden var Stortinget bare sammenkalt hvert 3. år, og i mellomtiden gikk debatten livlig i presse og i diktningen. Det var derfor først i februar 1842 forslaget ble behandlet i Stortinget (jfr Stortingsforhandlinger (1842) bind 1 s. 113-115). Her sier Constitutionskomiteen bl.a at en endring av § 2 muligens kan rammes av forbudet i Grl. § 112 mot endringer som fører til endring i grunnlovens prinsipper. Hvorvidt dette ville være tilfelle, måtte man innhente Høyesteretts Betænkning. De ønsket også å høre Det teologiske fakultets syn på en eventuell innvirkning på statens offentlige religion. Stortinget gikk med på dette.

Høyesterett mente at Grunnlovsforsamlingen allerede ved endringen fra ”Konstitusjonskomiteens utkast til foreløpige grunnsetninger for konstitusjonen § 8” til den endelig vedtatte Grl § 2 allerede hadde tatt skritt i retning av religionsfrihet. Derfor kunne heller ikke jødeforbudet ansees som en ufravikelig forskrift. "Betænkningen" fra Høiesterett er gjengitt i Granskeren 5. hefte nr. 20-21 s. 82-85.

Det teologiske fakultet fant det utilbørlig at jødene ikke engang som reisende skulle få oppholde seg i Norge. Det stred mot den rett ethvert individ hadde som menneske og verdensborger (se Granskeren 5. hefte nr. 20-21 s. 86-88). Imot opphevelse talte bl. a. børs- og handelskomiteene i de store byene seg. Denne betænkningen er også gjengitt i Granskeren 5. hefte nr. 20-21 på s. 88-92.

Men Wergeland fortsatte sitt utrettelige arbeid for Jødesaken. Han skrev innlegg på innlegg i aviser og tidsskrifter - både for leg og lærd. Og ikke minst i sin store diktsamling ”Jøden” og ”Jødinnen” ville han vise at arbeidet for jødene er en del av den store striden mellom sannhet og rett. Debatten var stor på begge sider.

1842

Trådene samles av Constitutionskommitteen til en omfattende innstilling som legges fram for Stortinget 5. september 1842. Her var gjengitt Wergelands diktning, brev, avisdebatter, Børskomiteers innstillinger, Høyesterett osv (se Storthingsforhandlinger 1842, 9. del s. 249 flg).

Komiteen mente at grunnlaget for jødeforbudet i Grl § 2 var religiøs intoleranse av Eidsvollsmennene – forbudet var plassert i sammen med religionsforholdene i landet. Protestene mot opphevelse var derimot begrunnet i handels- og forretningsmessige forhold. Disse forholdene ville ikke komiteen gå inn i da det hørte til sivillovgivningen, men påpekte problemene som oppsto med handelssamkvem med utlandet der man hadde måttet omgå loven på vegne av jødiske forretningsforbindelser. Urettferdigheten ved § 2-forbudet ble også omtalt. Her drog man fram den skibbrudne jøden som ble loset fra Bergen og ut av landet.

Komiteen mente at sunn politikk måtte være å være rettferdig og ”ikke ubetinget afskjære sig selv Muligheden af Forbindelser med Nogen som kan være staten eller nogen af dens Medlemmer gavnlig".

Debattene i aviser foregikk helt fram til saken skulle opp i Stortinget 9. september 1842. (Se: Stortingsforhandlingene 9. del for 1842 s. 248 flg og Storthings-Efterretninger 1842-1845 s. 109-126)

Fra debatten i Stortinget (som også er referert i bind 1 av Mendelsohns Jødenes historie i Norge gjennom 300 år) kan man dra fram amtmann Gustav Peter Blom. Han var den eneste stortingsmannen i 1842 som også hadde vært utsending til Eidsvoll i 1814. Han formidlet fra debatten på Eidsvoll: De hadde kjent til forordningen av 1684 om portugiserjødene og denne var blitt trukket inn i debatten. Det var også flere som hadde talt jødenes sak, men motparten hadde argumentert med at det var betenkelig under den prekære økonomiske situasjon som landet befant seg i å innlate seg med folk som var nordmennene overlegne i bankaffærer. Dessuten hadde det hat som den gang var kommet til uttrykk i Danmark overfor jødene også virket i samme retning, selv om det aldri var nevnt i debatten. Men alle disse grunner eksisterte ikke lengre og han var overbevist om at om Riksforsamlingen hadde møtt i 1842, ville de ha vært enig med Constitusjonskomiteen.

Det var mange underfundige motargumenter. Lars Jensen fra Hedemark mente at jødene slett ikke hadde bedt om å få komme inn i landet, og derfor krenket en ikke deres rettigheter ved å nekte dem adgang. De hadde forresten ingen rett til å kreve en slik adgang… Ueland mente at man først måtte endre de sivile lovene og at man burde utsette grunnlovsendringen til dette var gjort for å forsikre seg om at de sivile lovene behandlet jødene som medmennesker og ikke som treller. Holmboe og Sørensen repliserte at det var jo umulig å ordne den sivile lovgivningen før grunnloven… De fleste som uttalte seg mot forslaget, ytret ønske om utsettelse av saken til neste Storting.

Utfallet av avstemningen viste 51 stemmer for innstillingen fra Constitusjonskomiteens og 43 imot. En grunnlovsendring krever 2/3 flertall og dermed forble Grunnlovens § 2 uendret.

Den 10. september 1842 ble det på Stortinget bestemt at byråsjefs Wergeland med fleres forslag til opphevelse af Grl. §2, sidste Pasus (enstemmig) ”Bliver under Præsidentskabets Haand ved Trykken at bekjendtgjøre for at komme til Afgjørelse paa næste ordentlige Storthing” (Stortingsforhandlingene 9. del for 1842 s. 352).

Også et annet forslag undertegnet av en del stortingsmenn ble forelagt. Dette ble utsatt til et senere møte (Stortingsforhandlingene 9. del for 1842 s. 470-471).

I samme forbindelse framsatte Sørensen et forslag til regjeringen om å innhente opplysninger angående jødene og deres forhold til opplysning om det kan være nyttig at de får adgang til riket og forelegge på neste storting utkast til de lovbestemmelser som man måtte se seg nødt eller hensiktsmessig til å endre dersom jødene skulle få adgang til riket.

Forslagene ble behandlet i Stortinget 15. sept. Der ble de forkastet.

1844 Oppmyking

En viss oppmyking av det bastante forbudet i Grunnloven skjer imidlertid 4. november 1844 (jfr. Departementstidende 1844 s. 753). Her svarer Justisdepartementet på en ”derom indkommen Forespørgsel”:

...at det antager, at de saakaldte Portugis-Jøder maa uanseet Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa saa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligesom det stedse har været forudsat i de underdanigste Foredrag, der have været afgivne angaaende Meddelelse af Leidebrev til Jøder.

Dette viser at en ny, langt mer liberal tolkning av Grunnloven er på gang.

1845

Wergeland fortsatte arbeidet sitt for jødene. Gjennom avisinnlegg og debatter og særlig gjennom sin diktning prøvde han å bearbeide opinionen. Grunnlovsforslaget skulle opp igjen på neste Storting - i september 1845. To måneder før dette døde Wergeland.

Etter Wergelands død var avisdebattene ikke på langt nær så livlige.

Jødesaken hadde visse likhetspunkter med debatten om dissenterloven som også skulle opp på dette Stortinget. Begge sakene hadde med toleranse å gjøre – fordommene var kommet inn med morsmelken.

Konstitusjonskomiteens innstilling er datert 12. august 1845 og kom opp i Stortinget 9. september (jfr: Stortingsforhandlinger 1845, 9. del s. 263-267). Innstillingen behandler de 3 forslagene til endring av Grl §2.

Komiteen fant ingen grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om jødenes adgang til riket. Det var allerede behandlet i innstillingen fra 1842 og i tillegg la den stor vekt på skrivet om portugiserjødene fra 1844. Justisdepartementets begrunnelse var (stilletiende) godtatt, og da det ikke lenger kunne komme på tale å endre stillingen for portugiserjødene, ville det eneste fornuftige være å bringe Grunnloven i overensstemmelse med seg selv. Konklusjonen var følgende:

Committeens Pluralitet maa derfor antage at der ikke er Grund til at nære Frygt for nogen skadelige Følger af at tillade Jøder at komme til Riget. Minoriteten formener derimod, at den tid der er forløben siden Resolutionen af 4de November 1844, er for fort til at man endnu kan have erhvervet nogen sikker Erfaring om Sagen.

Debatten startet med bergenseren Nicolaisen som av erfaring fra de land der jødene hadde oppholdt seg lenge, mente at Norges interesser ikke ble fremmet ved at forbudet ble opphevet.

Carl Dahl fra Fredrikshald sa bl.a at Norge ikke hadde noen plikt til å legge landet åpent for folk som ikke kunne ernære seg der de bodde… Haakon Bergh fra Hedemark trodde at jødenes adgang med tiden ville føre til innskrenkinger i manges næring… Forslagets forsvarere, deriblant Tormod Knudsen fra Bratsberg la vekt på hva kristendom og toleranse krevde…: når intoleransen ble opphøyet til statsprinsipp…måtte man kjempe for å få slette slike rigorøse bestemmelser i grunnloven… Søren Sørensen fra Christianina sa at man ikke kunne utelate andre lands borgere fra landet, men overfor jødene hadde man helt andre rettigheter, trodde man….

Mer fra debatten kan man lese i bind 1 av Mendelsohns bok Jødenes historie i Norge gjennom 300 år s. 226-233.

Da det var 3 ulike forslag til endring av grunnloven § 2, var det 3 avstemninger: Det viktigste var Sæters forslag om adgang for jødene og fri religionsutøvelse for alle kristne sekter. Resultatet ble: for 52, mot 47. Forslaget fikk altså heller ikke denne gang det nødvendige 2/3 flertall.

I Den Constitutionelle dagen derpå, den 10. sept, kan man på siste side lese om de pinlige scenene som utspant seg:

Den samme piinlige, ja man kunde næsten sige oprørende Scene, som dengang forefaldt, gjentog sig ogsaa nu, idet Talent, Intelligents og Deltagenhed i Retfærdighedens og Nationalærens Tjeneste forgjæves oplød al sin Kraft forat bekjempe sneverhjertede og grundløse Fordomme, forgjæves reducerede Modpartiets famlende og tomme Argumenter til intet, forgjæves kjæmpede med ædle og ridderlige Vaaben mod Egoisme, Intoleranse, og en mildest talt, forblindet høkerpatrotisme plumpe Vendinger.

For å bli tatt opp igjen på neste Storting i 1848, måtte man fremme nytt forslag innen Stortinget ble oppløst. Allerede 18. september framsatte Daa et forslag - med to alternativer (Stortingsforhandlinger 1845, 5. del, nr. 98, del 3), og 27. september framsatte Sivertson et forslag (Stortingsforhandlinger 1845, 5. del, nr. 98, del VII).

1848

Saken skulle nå opp igjen på Stortinget i 1848. Sivertson døde før dette, men Daa arbeidet noe med saken bl. a. gjennom ”Morgenbladet”. Under valgkampen dette året, var det også litt framme (mer om dette i Mendelsohns Jødenes historie i Norge gjennom 300 år bind 1 s. 239-247).

I innstillingen innstilte constitutionskommitteen enstemmig Daas forslag om fri religionsutøvelse til godtaking, mens forslaget om å oppheve forbudet mot jøder, ble godtatt med 5 mot 2 stemmer. Disse 2 mente at motstanden mot jøder blant befolkningen var så stor at man burde avstå fra grunnlovsendringen.

Saken kom til behandling på Stortinget 10. august 1848, men ordskifte brakte ikke fram noen nye momenter. Innleggene går på at man ikke kjente jødene, og hvordan man da kunne vite at jødene ville utkonkurrere handelen? Det gikk på rett og moral, og at man ikke skulle invitere uønskede gjester til landet, osv

Ved voteringen i Stortinget ble forslaget om at jødeforbudet i Grunnloven skulle settes ut av kraft vedtatt med 59 mot 43 stemmer, men heller ikke denne gang var det grunnlovsmessig flertall til å endre Grunnloven.

Dette resultatet viser at Stortinget tross alt beveget seg i retning av å oppheve jødeparagrafen. 11. august satte derfor de tre stortingsmennene Konow, Holmboe og Juell fram forslaget på nytt. Det ble referert i Stortinget 14. august (nr. 411) (jfr Stortingsforhandlingene 1848 del 8):

Bestemmelsen i Grundlovens § 2 sidste Passus: ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget” skal sættes du af Kraft.

1851

Forslaget nevner altså ikke noe om religionsfrihet for kristne grupper. Dette forslaget skulle altså taes opp på neste storting – i 1851. Pressediskusjoner i denne 3-årsperioden er fraværende, men noen få artikler er referert i Mendelsohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, s. 254 flg. Disse artiklene talte jødenes sak, og det ser ikke ut til at motstanderne lot seg høre.

Stortingsvalget i 1850 resulterte i til dels store endringer i sammensetningen av Stortinget. En ny gruppe på Stortinget ble nå håndverkere som overtok plassene etter mange embetsmenn. Tradisjonelt var det embetsmennene som stort sett var for jødenes inntreden i riket. Imidlertid hadde nå alle hatt rikelig tid til å sette seg inn i saken og hadde også hatt anledning til endring i den sivile lovgivningen. Konstitusjonskomiteen gikk derfor enstemmig inn for det overnevnte forslaget fra Konow m. fl.

Innstillingen (Indstilling nr. 50 for 1851 i: Stortingsforhandlinger 1851 del 7 side 226 flg) er meget godt formulert. Den har med listen over eldre norske rettskilder som regulerer jødenes adgang til riket og legger vekt på og behandler for- og motargumentene som har vært framme i saken. Innstillingen har en fin, balansert fremstilling og avslutter med følgende:

Grundlovsforandringen paabydes saaledes af Naturretten, af Christendom og af Statsklogskab, hvorfor Kommitteen eenstemmig indstiller til Stotthinget at fatte følgende Beslutning:
….
”Bestemmelsen i Grundlovens § 2 sidste Pasus, saalydende:
””Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget””
- Sættes herved du af Kraft”
- bifaldes.

Saken kom opp i Stortinget fredag 13. juni 1851 og utløste en lang debatt som kan leses i Mendelsohns bok bind 1 s. 261 flg og i Storthings-efterretninger 1848-1851 s. 460 flg.

Mye hadde forandret seg siden siste storting. Sivilisasjonen hadde skredet fram, og andre land hadde begynt å lette på forholdene. Jødene var alminnelig europeisk siviliserte mennesker i sed, men det rådet framdeles en viss frykt for deres karakteregenskaper hos noen talere. De eneste 2 talere som talte direkte imot forslaget hadde egne erfaringer fra utlandet. Den ene kritiserte også komiteen for en ensidig innstilling.

Resultatet etter avstemningen i Stortinget ble at Indstillingen ble bifalt med 93 stemmer for og 10 imot – etter 4 gangers behandling i Stortinget.

9. juli 1851 ble vedtaket i Stortinget forelagt regjeringen, og mange av statsrådene innstilte det til sanksjon. Stattholderen var imot. Løvenskiold var av personlig erfaring imot at jødene fikk tilgang til riket, men først og fremst mente han at vedtaket stred mot Grunnloven - det stred mot den 8. av Grunnlovens grunnsetninger:

Den evangelisk lutherske Religion bør forblive Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse. Dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.

Til tross for dette ble grunnlovsendringen sendt til Stockholm der Kong Oscar den 1. signerte grunnlovsendringen 21. juli 1851 (jfr Love, Anordninger, Kundgjørelser for 21. juli 1851).

Med denne grunnlovsendringen fikk nå jødene adgang til riket. De kunne komme inn i landet, oppholde seg her og reise rundt, men de hadde ikke sivile rettigheter her og heller ikke rett til religionsutøvelse. Norske lov var - og er fremdeles ikke opphevet. I flg N.L.hadde jødene framdeles ikke rett til å "finne sig lade" - altså hadde de på moderne norsk ikke "arbeidstillatelse" i landet - bare "oppholdstillatelse". Disse forholdene var nevnt mange ganger - av mange talere under debattene i Stortinget. Disenterlovene fra 1845 var dessuten utelukkende beregnet for kristne trossamfunn.

Regjeringen måtte nå handle, og et lovforslag ble lagt fram om saken: Prop. til lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig her i Riget m.B (jfr Stortingsforhandlinger 1851, 5. del, QQ). Her skriver Chefen for Justis- og Politi-Departementet at Departementet er av den formening at det "ikke er grund til at bibeholde hiint forbud i privatlovgivningen..."

Stortingsrepresentanter hadde trukket fram dette forholdet flere ganger i løpet av grunnlovsdebattene og departementet så ingen grunn til å utdype dette forholdet nærmere. I Udkastet til lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod, at Jøder indfinde sig i Riget, med videre ønsket departementet konkret å oppheve jødeforbudet i N.L.3-22-1 og 2. Odelstinget vedtar imidlertid 10. september 1851 loven uten å nevne Norske Lov. Loven opphever generelt lover som inneholder forbud mot jøder og utvider samtidig dissenterlovgivningen til også å omfatte jøder (jfr Stortingsforhandlinger 1851, 8. del s. 593). Loven blir signert 24. september 1851 og er gjengitt i Love, Anordninger... 1851 s. 517.

Jødene hadde med dette fått borgerrettigheter i Norge, men det ble en lang veg å gå også videre for å bryte ned de mellommenneskelige barrierene i synet på jødene.


Litteratur

  • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. - 4. utg. - Oslo: Kunnskapsforl., 2005-
  • Bibelen
  • Brorson, Christian: Forsøg til den tredie Bogs Fortolkning i Christian den femtes danske og norske Lov og de ældre Loves Bestemmelser, som henhøre til denne Deel af den danske Lovgivning. - Kiøbenhavn: Gyldendal, 1796
  • Danske Kirkelove: samt Udvalg af andre Bestemmelser vedrørende Kirken, Skolen og de Fattiges Forsørgelse fra Reformationen indtil Christian V' Danske Lov, 1536-1683 / udgivne av Holger Fr. Rørdam. - Kjøbenhavn: Selskabet for Danmarks Kirkehistorie, 1883-1889.
  • Den Norske Rigstidende: et offentligt Blad af blandet Indhold. - Christiania: Grøndahl
  • Den Constitutionelle: et Dagblad. - Christiania: J. Dahl
  • Departementstidende
  • Falsen, Christian Magnus: Norges Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar. - Bergen: R. Dahls Enke og Søn, [1818]
  • Forordninger oc Andre Kongl. Obne Breve: som siden voris allernaadigste Arvekonges oc Herres Konning Christian dend Femtes ... Kongelig Regierings-Tiid, nemlig fra Begyndelsen udi anno 1670, oc indtil Nytaarsdag 1684, paa Tryck ere udgangne : tillige med et nyttigt Alphabet-Register over bemelte Forordninger. - [København], [1684?]
  • Forordninger og aabne breve: 1643-1671. - [København], [1673?]
  • Forordninger og aabne breve. - [København], [168?]. Bind: fra 1699
  • Forordninger som ere udgangne siden Recessen Anno 1643 den 8. Martij oc til Anno 1664 den 8. Martij. - Kiøbenhaffn, 1664
  • Granskeren. - [Kristiania]: [s.n.]
  • Hauch-Fausbøll, Th.: Jødernes færden og ophold i den danske stat i det 17. aarhundrede. - I: Tidsskrift for jødisk historie og literatur / udgivet af Danmarklogen U.O.B.B. 712. - København: Levin & Munksgaard, 1921. - 2. bind s. 106 flg.
  • Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge: i Tidsrummet 1660-1813 / udgivne i Udtog af Fr. Aug. Wessel-Berg. - Christiania: Cappelen, 1841-1847
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid / presidium for Norge: Anders Bugge ... [et al.]; norsk redaktør: Finn Hødnebø. - Oslo: Gyldendal, 1956-1978.
  • Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse / i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne af Peter Vogt. - Christiania: Grøndahl, 1817-1876
  • Lover og forordninger 1537-1605: norsk lovstoff i sammendrag / redigert av Harald Winge. - Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt, 1988.
  • Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. - 2. utg. - Oslo: Universitetsforlaget, 1987
  • Norges gamle love. Anden række, 1388-1604. - Christiania: I Commission hos Grøndahl, 1912-
  • Norsk innvandringshistorie / Redaktør: Knut Kjeldstadli.- Oslo: Pax, 2003
  • Riksforsamlingens forhandlinger / utgit efter offentlig foranstaltning. - Kristiania: Grøndahl & Søns Boktrykkeri, 1914-1918. - 5 b
  • Storthings-efterretninger: 1836-1854: udgivne efter offentlig Foranstaltning. - Christiania: Dybwad, 1888-1911. - 4 b
  • Stortingsforhandlinger
  • Wergeland, Henrik: Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg / med indledende Karakteristik af Carl Nærup. - Kristiania: Huseby, 1896-1897. B. 6: Norges Konstitutions Historie