Felles UB-sider

Bibliotekportalen

Søk i BIBSYS

Søk i BORA

Lån og tjenester

Veiledning og undervisning

Søk og skriv

IT-tjenester

Avdelinger

Organisasjon

Ansatte

Åpningstider

A-Å-side

Ibsen i retten – retten i Ibsen

Ibsen med juridiske briller

Utstilling 2006-II

I anledning av at det 23. mai i år er 100 år siden Henrik Ibsen døde, har Det juridiske fakultetsbibliotek ved Universitetsbiblioteket i Bergen gleden av å presentere en utstilling der vi tar en titt på de juridiske sidene ved og av Ibsen. Så vidt vi har funnet ut, er dette et tema som er lite – eller ikke? – behandlet i Ibsen-forskningen. Eller i jussen.

I mange av stykkene sine har han gitt små og store antydninger om og henvisninger til lov og rett på slutten av 1800-tallet. Ved disse henvisningene har vi lett etter lovgrunnlag eller juridisk teori rundt temaet og funnet fram bøker og andre skrifter som behandler det.

Utstillingen er i bibliotekets lokaler på Dragefjellet. Den er utarbeidet av universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen som også er ansvarlig for teksten nedenfor. Velkommen til lesning – og velkommen på besøk!

Bergen, 4. mai 2006
Halvor Kongshavn
fakultetsbibliotekar

Innhold

Part i en rettssak, Høiesteret 1876

Ibsen var part i en sak som ble behandlet i Høiesteret, jfr Rt 1876 s 433. I 1857 ble "Fru Inger til Østraat” trykket i ”Illustreret Nyhedsblad” som kom ut på Boktrykker Jensens forlag. Neste år ble ”Hærmennene på Helgeland ” trykket som følgehefte til ”Illustreret Nyhedsblad”. Det ble trykket i 500 eksemplarer mer enn bladet hadde abonnenter og disse kom i bokhandelen.

I 1871 skrev boktrykker Jensen til Ibsen og fortalte at han hadde bestemt seg for å gi ut disse verkene på nytt. Han sendte Ibsen et revisjonsavtrykk av de første sidene. Til dette svarte Ibsen at Jensen ikke hadde noen som helst eiendomsrett til de nevnte arbeidene da disse i sin tid kun ble solgt til bruk for ”Illustreret Nyhedsblad”, og han nedla derfor bestemt innsigelse mot at Jensen gav ut en ny utgave av disse skriftene.

Jensen utgav imidlertid ”Hærmennene på Helgeland” i løpet av 1871. Etter forgjeves mekling ble han saksøkt av Ibsen som påsto ham frakjent all forlagsrett til de nevnte skrifter, konfiskasjon av den utkomne utgave og erstatning. Han ville dessuten ha Jensen straffet etter Kriminalloven

I Kristiania byrett ble Jensen kjent uberettiget til opplaget av de ettertrykte skriftene. Dette ble påanket av Jensen til Høyesterett. Jensen hevdet at han hadde fått hele forlagsretten, mens Ibsen hevdet han bare hadde gitt tillatelse til trykking i bladet.

Ibsen vant saken. Høiesterett hevdet at når et skrift er solgt til en forlegger uten at omfanget av forleggerretten er klargjort – er full forleggerrett avtalt eller kun retten til et enkelt opplag – må det antas at det kun er det siste som er ment, særlig når et litterært produkt selges til et blad.

Det var et ”tvilsomt spørsmål om hvorvidt det var godtgjort, at et skrift – da et nytt opplag utkom – hadde vært ”aldeles bortsolgt” og "om bevisbyrdens fordeling desangående”.

Prinsippet om at man bare overdrar retten til bruk av et verk på en bestemt måte, er i dag nedfelt i Åndsverksloven § 39 a. Regelen var opprinnelig § 25 andre ledd i loven, men skiftet plass og ble utvidet i forbindelse med lovrevisjonen i 1995.

Ibsens sak mot boktrykker Jensen er omtalt av Karl Haugholt i en artikkel i litteraturforskningstidsskriftet Edda i 1956 (se Haugholt 1956).

Kvinnesak

Ibsens diktning spenner over store samfunnsmessige områder – både direkte og indirekte. Han skrev sine stykker for langt over 100 år siden, men mange av hans temaer er framdeles lys levende og internasjonale og derfor spilles hans stykker framdeles over hele verden.

Ibsen har i en lang rekke samtidsdramaer belyst datidens lover og samfunnsregler ut fra et kvinnelig perspektiv. Han har formet sine kvinneskikkelser som sterke, stolte og frie kvinner som lever i samtiden og som av forskjellige grunner gjør opprør mot datidens livsløgner eller hykleri.

Hans kvinneskikkelser lever i beste velgående den dag i dag – og i hele verden. Den gang var de foregangskvinner til et kvinneopprør og en kvinnekamp som skulle strekke seg over hele det neste hundreåret.

• Kampen for utdannelse og selvrealisering
• Kampen for stemmerett
• Kampen for disposisjonsrett over egne midler
• Livsløgnen i ekteskapssaker: Skilsmisse, farskap og barnas skjebne.

Ibsen har i fornotatene til ”Et dukkehjem” gitt uttrykk for en fundamental forskjell i samfunnets syn på kvinner og menn gjennom lover og leveregler:

"Der er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden. De forstår ikke hinanden; men kvinden dømmes i det praktiske liv efter mandens lov, som om hun ikke var en kvinde men en mand. Hustruen i stykket ved tilslut hverken ud eller ind i hva der er ret eller uret; den naturlige følelse på den ene side og autoritetstroen på den anden bringer hende ganske i vildrede.
En kvinde kan ikke være sig selv i nutidens samfund, der er et udelukkende mandligt samfund, med love skrevne af mænd og med anklagere og dommere der dømmer den kvindelige færd fra mandligt standpunkt” (Ibsen 1909 Andet bind s. 327).

Se mer om dette i Kvinnerett (1985 bind 1) s. 16 flg.

Familieretten på Ibsens tid

I mange av sine verk beskriver han forholdene for kvinnene i ekteskap og familieliv på slutten av 1800-tallet. Da gjaldt framdeles Norske lov fra 1687 på det familierettslige området. Etter Ibsens død kom det etter hvert ny lovgivning på mange av de områdene han blottla i sine verk.

'Uekte barn' (barn født utenfor ekteskap)

Ibsen belyser både i ”Vildanden” og ”Gjengangere” forhold for barn hvis far viser seg ikke å være deres biologiske far. Også Asta i ” Lille Eyolf ” viser det seg i slutten av skuespillet ikke er farens biologiske datter. Dette får hun vite gjennom et brev som moren etterlater seg. Men allerede tidlig i skuespillet får vi høre en samtale mellom de to søsken. Broren følte at faren behandlet søsteren så dårlig:

A l  l m e r s.  Ikke just for egen regning. Men —
A s t a  (spent).  Men — ?
A l l m e r s.  For fars.
A s t a (farer halvt opp fra benken).  For — fars! (setter seg igjen.) Hva mener du med det, Alfred?
A I I m e r s.  Far var aldri riktig snill imot deg.
A s t a (heftig).  Å si da ikke det!
A l l m e r s.  Jo, for det er sant. Han holdt ikke av deg. Ikke sånn som han skulle.

Velstående menn som har seksuelle forhold til tjenestejenter eller kjærlighetsforhold til kvinner de av en eller annen grunn ikke ville eller kunne gifte seg med, har til alle tider vært en realitet, og barna er blitt ulikt behandlet.

Ibsen har løst problemet på – en etter datidens syn – vanlig måte. Han har i sine skuespill gitt kvinnen en del penger for å gjøre henne attråverdig. Så kobler han kvinnen med en mer eller mindre intetanende mann. De inngår (fornuft)ekteskap og mannen blir barnets far etter ”pater est-regelen” – regelen om at en ektemann er far til et barn født i ekteskap (dersom det ikke kan motbevises).

Norske lov anerkjente barn født utenfor ekteskap fulle arverett etter moren og morens familie. Etter faren fikk det bare arv dersom det var lyst i kull (NL 5-2-71). Å ”lyse i kull” skjedde på tingstedet og var en rettslig akt der faren anerkjente barnet som sitt.

Først ved Forordning av 14. oktober 1763 og lov av 1 aug. 1821 ble faren pålagt en temmelig begrenset bidragsplikt. Og ved Lov om Underholdningsbidrag til Børn, hvis forældre ikke har indgaaet Ægteskab med hinanden, m. v. av 6. juli 1892 "pligter Faderen indtil Barnets fylte 15de Aar delvis eller efter Omstændighederne helt at udrede de med dets Underhold og Opdragelse forbundne udgifter...".

Ekteskap og skilsmisse

Ekteskapssakene som det ruskes opp i, ender ulikt i de ulike dramaene. Nora og Helmer lever på luft og forelskelse inntil Nora skjønner hvor overfladisk hennes mann ser på hennes kjærlighet: Bare han kan redde sitt eget skinn, tråkker han på hennes æresfølelse:

Fra forarbeidene til ”Et dukkehjem”:

”Hun har begåt falsk, og det er hendes stolthed; thi hun har gjort det af kærlighed til sin mand, for at redde hans liv. Men denne mand står med al hverdagslig hæderlighed på lovens grund og ser sagen med mandligt øje.
Sjælekampe. Trykket og forvirret under autoritetstroen taber hun troen på sin moralske ret og evne til at opdrage sine børn. Bitterhed. En moder i nutidens samfund, ligesom visse insekter gå hen og dø når hun har gjort sin pligt til slægtens forplantelse. Kærlighed til livet, til hjemmet, til mand og børn og slægt. Fra og til kvindelig afrysten af tankerne” (Ibsen 1909 Andet bind s. 327).

Nora velger å gå. Hva sier datidens lovgivning? NL 3-18-15-2 taler om ”desertion” som består i at den ene ektemake – uten noen skjellig årsak eller den annens samtykke forlater denne og drar bort. Etter tre år kan den forlatte personen forlange skillsmisse på betingelser som er gitt i loven.

Hustruers disposisjonsrett over egen formue

I noen av Ibsens skuespill kommer det klart fram at ekteparets formue kommer via hustruen. I forarbeidene til Gjengangere” står det:

”Han var i ungdommen forfalden og forkommet; så trådte hun, den religiøst vakte op; hun frelste ham; hun var rig…” (Ibsen 1909 Andet bind s. 5).

Og i ”Lille Eyolf” lever familien flott og rikt på stor eiendom. Det går også fram at Allmers – Lille Eyolfs far – kommer fra trange økonomiske kår.

"Digterne Bjørnson, Ibsen, Lie og Kielland" sendte i 1884 en "Skrivelse" til Stortinget "angaaende gift Kvindes Særeie", publisert som Dokument no. 92 (1884) fra Justitskomiteen hvor de bl.a. skriver at "Kjærligheden er en mangfoldig Ting; til Grundlag for varig økonomisk Ordning er den lidet skikket". De skriver videre at kvinnen "maa vide og føle, at hun træder ind i Ægteskabet med samme lovlige Ret som Manden" før de avslutter med å understreke at det er "i Samfundets Interesse, at den gifte Kvinde saa snart som mulig ophører at være juridisk umyndig".

Ektefellers formuesfellesskap var ikke nedfelt i noen lov før ved Lov av 29. juni 1888 no.1 om Formuesforholdet mellen Æktefæller. Før den tid hadde det bare alltid vært praktisert et fullstendig sameie mellom ektefeller – hvis ikke noe annet var utrykkelig vedtatt. Læren om fullstendig formuesfellesskap er dannet på grunnlag av visse artikler i Norske lov (NL) se f. eks. 5-2-14 og 19.

Man kan imidlertid også finne eksempler fra Norske lov som taler mot et fullstendig sameie mellom ektefeller, mer om dette i Forelæsninger over Familieretten: efter den norske Lovgivning (Collett 1885).

Det som imidlertid er den store forskjellen på ektefellers felleseie på Ibsens tid og i dag er at det utelukkende var mannen som kunne disponerte over felleseiet. En gift kvinne var umyndig og framsto ikke som en person i forhold til felleseiet. Hun kunne ikke inngå kontrakter og heller ikke kausjonere (borge, jfr NL 1-21-10). Lovgivningen omtalte mannen som hennes verge (se for eksempel NL 3-19-38). Mannen ikke bare administrerte hustruens verdier, han disponerte det fullstendig som sitt eget gods.

Også etter loven av 1888 er det mannen som forvalter og bestyrer fellesboet (se § 14) – selv om hustruen etter lovens § 11 har fått samme myndighet som den ugifte kvinnen. Lov av 27. mars 1869 § 1 fastslår nemlig:

"Fra det fyldte 21de Aar skal herefter enhver Mand og enhver ugift Qvinde være fuldmyndig."

Mannens enerådighet over fellesboet ytrer seg i alle retninger; Han kan fritt disponere over fellesboet og stifte gjeld uten at han står til ansvar overfor hustruen. Se mer om dette i Lærebok i norsk familieret (Taranger 1911).

Fra strafferetten

Kriminalloven fra 1842 gjelder på Ibsens tid, men Peer Gynt var født – og var ung –  før denne loven ble vedtatt slik at hans ungdomsliv må bedømmes ut fra Norske lov 6. bog hvor lovbrudd betegnes som "misgierninger".

Hensiktens betydning i strafferetten

I ”Et dukkehjem” blir Nora konfrontert med at hun har skrevet falskt på en kausjonserklæring fra sin avdøde far

N o r a (efter en kort taushet, kaster hodet tilbake og ser trossig på ham).  Nei, det er ikke. Det er m e g som har skrevet pappas navn.
K r o g s t a d.  Hør frue, vet De vel at dette er en farlig tilståelse? Hun har begåt falsk, og det er hendes stolthed; thi hun har gjort det af kærlighed til sin mand, for at redde hans liv.
K r o g s t a d.  Fru Helmer. De har åpenbart ikke noen klar forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig i. Men jeg kan fortelle Dem at det var hverken noe mer eller noe verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige stilling
N o r a.  De? Vil De bille meg inn at De skulle ha foretatt Dem noe modig for å redde Deres hustrus liv?
K r o g s t a d.  Lovene spør ikke om beveggrunne.
N o r a.  Da må det være noen meget dårlige love.
K ro g s t a d.  Dårlige eller ikke, — fremlegger jeg dette papir i retten, så blir De dømt efter lovene.
N o r a.  Det tror jeg aldeles ikke. En datter skulle ikke ha rett til å skåne sin gamle dødssyke far for engstelser og bekymringer? Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye men jeg er viss på at der må stå etsteds i dem at sånt er tillatt. Og det vet ikke De beskjed om, De, som er sakfører? De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

Problemstillingen kan sees på som et innlegg i debatten om ”rettsstridbegrepet” i Norden på 1870-tallet. Professor Ragnar Knoph sier i Hensiktens betydning for grensen mellem rett og urett:

” I 1870-årene blev det ( rettsstridsbegrepet) imidlertid av fremtredende videnskapsmenn trukket frem fra sin ufortjente tilbaketrukkethet, og forståelsen av den betydning som må tillegges begrepet, er nu i gledelig stigning
[Det er] i nordisk teori praktisk talt enstemmighet om at dette begrep bestemmes helt objektivt, og at således grensen mellom rett og urett utelukkende trekkes efter ytre og objektive merker..." (Knoph 1921 s 8).

Dødshjelp

I ”Gjengangere” har sønnen i huset – Osvald – fått dødelig syfilis som resultat av farens utsvevende liv i ungdommen. På slutten av skuespillet ber han moren om å gi ham dødshjelp når han måtte trenge det. Sykdommens gang vil gjøre ham til et pleietrengende spedbarn som kanskje må leve slik i flere år. Tanken på dette klarer han ikke. Han går med en liten eske med 12 kapsler på seg, for å få dø fredelig når tiden er inne:

O s v a l d.  Ja, nu får altså du gi meg håndsrekningen, mor.
F r u  A l v i n g (skriker høyt).  Jeg!
O s v a l d.  Hvem er nærmere til det enn du?
F r u  A l v i n g.  Jeg! Din mor!
O s v a l d.  Just derfor.
F r u  A l v i n g.  Jeg, som har gitt deg livet!
O s v a I d.  Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva er det for et slags liv du har gitt meg? Jeg vil ikke ha det. Du skal ta det igjen!
……
O s v a I d (sitter i lenestolen med ryggen mot bakgrunnen, uten å røre seg; plutselig sier han).  Mor, gi meg solen.
F r u  A l v i n g (ved bordet, ser stussende på ham).  Hva sier du?
O s v a l d (gjentar dumpt og toneløst).  Solen. Solen.
F r u  A l v i n g (hen til ham). Osvald, hvorledes er det med deg?
O s v a l d (synes å skrumpe sammen i stolen; alle musklene slappes; hans ansikt er uttrykksløst; øynene stirrer sløvt frem).
F r u  A I v i n g (dirrende av redsel).  Hva er dette? (skriker høyt.) Osvald!Hvorledes har du det! (kaster seg på kne ned ved ham og rusker i ham.) Osvald! Osvald! Se på meg! Kjenner du meg ikke?
O s v a I d (toneløst som før).  Solen. — Solen.
F r u  A l v i n g (springer fortvilet opp, river med begge hender i sitt hår og skriker).  Dette bæres ikke! (hvisker liksom stivnet.) Dette bæres ikke! Aldri! (plutselig.) Hvor har han dem henne? (famler pilsnart over hans bryst.) Her! (viker et par skritt tilbake og skriker:) Nei; nei; nei! — Jo! Nei; nei!
(Hun står et par skritt fra ham, med hendene innfiltret i håret, og stirrer på ham i målløs redsel.)
O s v a l d (sitter ubevegelig som før og sier).  Solen. — Solen.

Etter Kriminalloven av 1842 var det meningen at medvirkning til selvmord skulle være straffbart, men på slutten av århundre kom det i teorien fram den oppfatning at dette ikke var straffbart fordi selvmord ikke lenger var straffbart. Medvirkning til selvmord ville det ha vært dersom moren bare fant fram kapslene. Det var altså ikke straffbart i teorien. Dersom moren måtte putte i ham kapslene, ville det ha vært drap. Om dette se Rett til sjølvvalt livsavslutning? (Husabø 1994 s. 100-101).

Selvmord

”Hedda Gabler” ender med to selvmord. Det er Hedda som framdriver og bevæpner sin forhenværende beiler og den nå tørrlagte alkoholikeren Eilert Løvborg til selvmord. Dette syntes hun var modig og stort gjort, og hun følte nå at hun var med i livet – hun også. Men når hun blir konfrontert med dette livsansvaret – at hun må bøye seg for en annens vilje, ser hun ingen annen utveg enn å ta sitt eget liv.

Selvmord var straffbart etter NL 6-6-21 i den forstand at hovedloden – arven etter han kunne konfiskeres og selvmordere måtte begraves utenfor kirkegårdsmurene. Alle slike bestemmelser falt bort ved Kriminalloven av 1842. Denne loven gjaldt på Ibsens tid.

Hvorvidt Hedda kunne blitt straffet for medvirkning til Løvborgs selvmord, er usikkert. Etter ordskiftet mellom dem og overgivelsen av våpenet, må man si det var en meget sterk psykologisk medvirkning.

I lovutkastene til Kriminalloven var det foreslått en særregel for medvirkning til selvmord med mulighet for en mildere straff enn ved drap. Regelen ble imidlertid tatt ut av revisjonskomiteen og det ble forutsatt at medvirkning til drap skulle falle inn under drap og at medvirker kunne straffes for mord selv om ikke selvmord var straffbart.

Mot slutten av århundre ble dette synet forandret ut fra et aksessorieprinsipp: Handlingen var bare straffbar dersom hovdegjerningen var straffbar og da selvmord ikke lenger var straffbart, var heller ikke medvirkning straffbart, se Straffansvarets periferi: medverking, forsøk, førebuing (Husabø 1999 s. 17 merknad 36).

Barnedrap

Peer Gynt møter tre seterjenter – med åpne armer og tomme senger – oppe i fjellet etter at han måtte flykte pga bruderovet. Jentene forteller om sine dårlige erfaringer med gutter, spesielt tredje jente:

P e e r   G y n t.  Hvor er guttene da?
A I l e   t r e (skoggerleende).  De kan ikke komme!
F ø r s t e   j e n t e.  Min kalte meg både for kjærest og frenke. Nu er han gift med en halvgammel enke.
A n n e n   j e n t e.  Min møtte en tatertøs nord i hen. Nu traver de to på fantestien.
T r e d j e   j e n t e.  Min tok løsungen vår av dage. Nu står hans hode og griner på en stage.

En liknende sak er beskrevet i boken I hine hårde dage: gamle norske kriminalhistorier (Stoa 2003) – i kapitelet ”Angerskleiv”. Her ble begge foreldrene halshogget og fikk hodene satt på stake. De ble begge dømt etter Norske lovs bestemmelser om barnedrap. 

Peer Gynt må være født tidlig på 1800-tallet. Leiermål – seksuelt forhold mellom ugifte – var straffbart da Peer var ung. Ut fra teksten synes det som om det bare er barnedrapet som er blitt straffet, og at drapet ble begått av barnefaren.

Her må vi først klare opp i begrepene som gjaldt seksuell omgang utenfor ekteskap: Før Kriminalloven av 1842 ble "Hor" utelukkende brukt der en gift person hadde seksuell omgang med en ugift eller med en annen gift person, mens "Leiermål" ble brukt der to ugifte personer hadde seksuell omgang.

Norske lovs bestemmelser om "Letfærdige Qvindfolk" og barnedrap er gitt i 6-6-7, 8 og 9. Denne reglen var egentlig myntet på mødre som fødte alene og som tok livet av barnet eller ikke kunne bevise at barnet var dødt ved fødselen. Men den må kunne forståes utvidende. I Angerskleivsaken overfor sa retten: ”hand icke meere end hun der udi kand undskyldes”. Straffen er i alle fall "…skulle miste deris hals, og deris Hoved sættis paa en Stage".

Hvorvidt straffen ville blitt slik som det her er angitt, er nok langt mer usikkert. Alle dødsdommer som ble avsagt, ble det automatisk søkt om benådning for. Alle søknader om benådning fra 1683 til 1755 er listet opp i vedlegg C i boken Oplysningstiden og det magiske: henrettelser og korporlige straffe i 1700-tallets første halvdel (Krogh 2000).
Og en gjennomgang av benådningssøknadene viser at de aller fleste søknadene med bakgrunn i dødsdom for barnedrap, ble innvilget. Kvinnene ble dømt til straffearbeid i stedet. Men forholdet her er jo at det er faren som har drept barnet – noe som er ytterst sjelden. Spørsmålet blir om denne saken ville blitt sett på som mer graverende siden det ble gjort av faren og ikke av den "stakkars" moren. Lite tyder på at han ville fått hodet avkuttet og skilt fra kroppen. Dette ble sett på som enda mer graverende enn en vanlig dødsdom. En slik dom ville ha hindret enhver tilgivelse på den ytterste dag. Når et hode var skilt fra kroppen, ville kroppen ikke kunne se Gud på dommens dag. Han ville da miste alle muligheter til å be Gud om tilgivelse og ville dermed havne i helvete for evig.

Leiermål ble avkriminalisert med den såkalte Lejermålsinstruksen fra 8. august 1812. I følge denne faller nå bøtene for leiermål bort, og dette er nok årsaken til at seterjenten i dette tilfellet ikke synes å være straffet. Mer om dette i Sunde (2005) kap. 42.

Hor

Også i "Rosmersholm" hører man om usedelighet. Her hører man følgende om Mortensgård som er redaktør i det frisinnede bladet "Blinkfyret" .

K r o l l.  Ja, tænke sig til! En mand med en så tilsmudset fortid. Et menneske, som for usædeligt forhold er dømt fra sin lærerbestilling – ! Slig en gir sig til at agere folkeleder! Og det går! ...

I tredje akt får vi høre mer:

M a d a m  H e l s e t h.  Å, det er nu ikke bare for det. – Frøkenen har vel hørt, at han fik barn med en gift kone, som manden var rømt ifra?
R e b e k k a.  Jeg har hørt sige det. Men det var nok længe, før jeg kom hid.
M a d a m  H e l s e t h.  Ja kors, han var helt ung dengang. Og hun skulde vel havt bedre forstand, end han. Gifte sig med hende vilde han jo også. Men det kunde han da ikke få lov til. Og så fik han nok svie svært for det. – Men siden så har, min tro, Mortensgård slåt sig op, han. Der er nok mange, som søger den manden.

Her dreier det seg altså om "hor" – seksuelt forhold mellom gift og ugift person, men når dette "horereriet" har funnet sted vet man ikke. Ibsen skrev "Rosmersholm" i 1886 og da er Mortensgård i sin beste alder som folkeleder. Selv om han var "helt ung" den gangen han besvangret denne "gifte kone", må man anta at det var Kriminalloven av 1842 som var gjeldende rett. I 18. kapittel om "løsagtighed" § 9 leser man følgende:

"Løber ugift Mandsperson bort med anden Mands Hustru med hendes villie, straffes den første med Fængsel, og den siste med strafarbeide i femte grad eller Fængsel."

Blodskam

Rebekka West i "Rosmersholm" er adoptert av dr. West. I slutten av 3. akt får hun vite at han etter all sannsynlighet er hennes biologiske far. Hun får en voldsom reaksjon

R e b e k k a.  Nej. For det har mor aldrig talt om.
K r o l l.  Så hun har ikke det?
R e b e k k a.  Nej, aldrig. Og ikke doktor West heller. Aldrig med et ord.
K r o l l.  Kunde ikke det være, fordi de begge to havde grunde til at springe et år over? Ligesom De har gjort, frøken West. Det er kanske en ejendommelighed i slægten.
R e b e k k a (går omkring, knuger og vrider hænderne).  Det er umuligt. Det er bare noget, De vil bilde mig ind. Aldrig i verden er det sandt, dette her. Kan ikke være sandt! Aldrig i verden –!
K r o l l (rejser sig).  Men, kære, – hvorfor i Guds navn tar De så på vej? De gør mig rent forfærdet! Hvad skal jeg tro og tænke –!
R e b e k k a.  Ingen ting. De skal hverken tro eller tænke noget.

Dr. West er blitt tillagt bohemens frihetsideal i stykket, og det er antatt at Rebekkas reaksjon gjenspeiler et seksuelt forhold mellom de to. Når det nå viser seg at han antagelig er hennes far, skjønner hun at det er begått blodskam – seksuelt forhold mellom nært beslektede. Avsløringen fører til at Rebekka mister den positive oppfatningen av faren og det individuelle frigjøringsidealet hun har levet etter.

Da Rebekka rundt 1886 er 29-30 år gammel, er det klart at dette forholdet også må bedømmes ut fra Kriminalloven av 1842 18. kapittel "Om løsagtighed", jfr § 11:

"Hvo som bedriver Utugt med Slægtning i ret nedstigende Linie, ansees med Strafarbeide i første eller anden Grad, og den som bedriver Utugt med Slægtning i ret opstigende Linie, med Strafarbeide i femte Grad."

Erstatning og straff

Oppgjøret etter at Peer Gynt hadde gjennomført ”bruderovet” av Ingrid på Hægstad ble hardt og brutalt både for Mor Åse og Peer:

Fra tredje akt:

P e e r  sier til Solveig (som en advarsel):
Og kjenner du dommen som ble lest i vår?
Den skiller meg både fra arv og gård.

Og Mor Åse:

Å s e.  Hva er det som ramler?
K o n e n.  Det siste less blir kjørt til Hægstad.
Å s e (gredende).  Jeg var tilfreds
jeg selv ble kjørt ut i den svarte kiste!
A, hva et menieske må tåle og friste!
Gud hjelpe meg nådig! Hele huset tømt!
Hva Hægstadbonden levnet, har lensmannen taget.
Ikke klærne på kroppen en gang ble vraget.
Tvi! Få de skam som så hårdt har dømt! (setter seg på sengekanten.)
Både gård og grunn er ute av ætten;
stri var den gamle; men striere var retten;
— der var ikke hjelp, og der var ikke nåde:

Her er det altså tale om både erstatning til Hægstadbonden og straff til det offentlige. Det kan ha vært dømt etter reglene i NL-6-22 "Om Hustruis. Børns eller Tienistyetendis Forlokkelse".

Fredløshet

I 3. akt av Peer Gynt får vi vite at Peer er fredløs. Han sier: "Du er fredløs, gutt! Du er jaget på skogen". Fredløshet var en straff for den som ikke gjør opp for voldsbøter de er dømt til, se NL 1-22-52:

"Den, som er dømt til Voldsbøder, eller andet saadant, og ikke retter for sig inden sex Uger efter Dommens Datum, hand far som fredløs mand, og betaler til Kongen sit Faldsmaal."

Men denne formen for straff syntes å være gått ut av bruk. Grunnen lå i naturretten. Man skulle ikke dømmes til to straffer for samme forbrytelse. Ingen dommer ville – på begynnelsen av 1800-tallet dømt en mann fredløs. Det hele må ansees å være en folkelig betegnelse for å ha rømt fra straffen. Mer om dette i Forsøg til den første Bogs Fortolkning i Christian den femtes danske og norske Lov og de ældre Loves Bestemmelser, som henhøre til denne Deel af den danske Lovgivning (Brorson 1797).

Slavehandel

Peer Gynt møter Døden i ”Den Magre” person. Han gjør opp status for livet sitt:

P e e r  G y n t.  De ser her for Dem en skikkelig mann.
Statens lov har jeg redelig holdt;
har aldri sittet i jern og bolt; — stundom taper man fotefeste
og snubler.
…
P e e r  G y n t.  Ja;
synder en gros har jeg holdt meg ifra.

Men så, litt senere:

P e e r  G y n t.  Men når jeg betenker min forrige vandel,
så er jeg en adgangsberettiget mann —
Den magre. Det var jo kun småting

P e e r  G y n t.  I en viss forstand;— dog, nu kommer jeg i hug, jeg drev negerhandel
…
P e e r  G y n t.  Jeg har skibet noen Bramafigurer til China.
…
P e e r  G y n t.  Jo, hør nu; i havsnød, — jeg satt på et hvelv,
— og der står jo: den druknende griper efter sivet,
— enn videre står der: man er nærmest seg selv,
— og så skilte jeg halvveis en kokk ved livet.

I fjerde akt forteller Peer om hvordan han kom til Vesten som en fattig kar og arbeidet seg opp til Krøsus mellom Charlestowns redere:

M a s t e r  C o t t o n. Hva gjaldt trafikken?
P e e r  G y n t. Mest jeg gjorde i negere til Carolina
og gudebilleder til China

Peer Gynt må ha drevet sin slavehandel fra Charlestown. Charlestown er en bydel i Boston, men det kan stilles spørsmål om Ibsen egentlig kan ha ment Charleston som er South Carolinas viktigste havneby. I alle fall ble slavetrafikken drevet fra USA. Det må derfor være USAs regler ang. slavehandel Peer Gynt evt. måtte dømmes ut fra. Her må man skjelne mellom innførsel av nye slaver fra Afrika og slaveriet som eksisterte med de slavene som allerede var der. Slaveriet ble først opphevet i USA i 1865, men importen av slaver ble forbudt allerede 1808 (se Lieberman 1976 s. 49).

Ut fra teksten hadde altså Peer Gynt importert slaver ulovlig – smuglet slaver til USA og hadde vært ille ute om han ble tatt. I Norge fikk vi Lov av 24. Juli 1827 angaaende Straffe for deeltagelse i Negerhandelen. Loven er gitt etter en traktatinngåelse med Storbritannia 6. november 1824 – Traktat om Slavehandelens Afskaffelse hvor det bl.a. heter:

"§ 1: Hvo, som med Vidende og Villie bortfører een eller flere Negere, i det Øiemed, at bringe dem som slaver til nogensomhelst Sted, eller for at sælge dem, eller drive Handel med dem, som Slaver, eller med Vidende og Villie tager ombord, anholder eller indspærrer på noget Fartøi een eller flere Negere, i den hensgt at bortføre eller til noget sted indføre dem som slaver, skal have sit Liv forbrudt."

"§ 8: Fartøi tilhørende norsk Undersaat, som befindes at føre Negerslaver, eller at tage dem ombord, skal tilligemed den Ladning, det forøvrigt har inde, være forbrudt..."

Peer Gynt har brutt norsk lov, – og det vet han selv, men kunne han straffes for det her i Norge – var han norsk "undersaat" etter 30-40 år i utlendighet?

Vår første statsborgerlov er fra 21. april 1888. Spørsmålet blir da hvilke regler som gjaldt angående statsborgerskap før denne loven trådte i kraft? Rettsoppfatningen den gangen var at man var statsborger i Norge dersom man hadde fast bopel her i landet (domisilprinsippet). "Undersaat" er også brukt i Grunnloven § 92 og må forståes som "Statsborger". Grunnloven § 53c sa at "Stemmeret tabes ved at erhverve Borgerret i en fremmed stat".

Vi vet ikke om Peer Gynt fikk amerikansk statsborgerskap. Etter Naturalization act fra 1790 skulle det ikke så mye til hvis man var "free white aliens". Dersom han fikk det, er det sikkert at han ikke er norsk "undersaat". Collett (1885) synes også å mene at en som etablerte næringsvei i utlandet, mistet sitt norske statsborgerskap – motsatt av at den som etablerte seg i Norge, ble norsk borger.

Det siste spørsmålet blir da om han kunne blitt straffet i Norge for en forbrytelse som var gjort i USA.

Ulovlig omgang med hittegods

Før selvmordene hadde Hedda brent Løvborgs framragende og epokegjørende doktoravhandling, angivelig fordi den stod i veien for hennes egen manns – Jørgen Tesmans – forfremmelse. Avhandlingen hadde Tesman plukket opp i vegkanten etter et særdeles fuktig selskap hos assessor Brack. Tesmans hensikt var å ta vare på avhandlingen og returnere den når Løvborg var kommet til sans og samling igjen:

T e s m a n.  Jeg ville løpet opp til ham i eftermiddag og sagt ham at manuskriptet var i god behold.
H e d d a.  Jeg har brent det opp — alt sammen.
T e s m a n (farer opp i skrekk).  Brent! Brent Eilerts manuskript!
H e d d a.  Skrik ikke så. Tjenestepiken kunne gjerne høre deg.
T e s m a n.  Brent! Men du godeste gud — Nei, nei nei — dette er rent umulig!
H e d d a.  Ja, det er nu så allikevel.
T e s m a n.  Men vet du da selv hva du der har gjort, Hedda! Det er jo ulovlig omgang med hittegods. Tenk det! Ja, spør du bare assessor Brack, så skal du få høre.

Retten rundt hittegods ble på Ibsens tid regulert av NL 5-9. Av 1. og 2. artikkel ser man at man blir å regne som tyv dersom man ikke opplyser på "kirkestævne" (kirkebakken) og på tinget hva man har funnet.

Men var dette egentlig hittegods? Denne regelen forutsetter at finneren ikke vet hvem som eier gjenstanden. I dette tilfellet vet Hedda hvem eieren er. Denne saken minner derfor mer om underslag, så her har nok Tessman og Ibsen tatt feil.

Rettspolitikk

Liberalismen

Som en reaksjon på det frisinnede Venstre og de liberales negative holdning til ”Gjengangere”, skrev Ibsen like etter ”En Folkefiende”.

Dr. Stockmann, lege ved et kurbadet hele byen er avhengig av, oppdager at vannet er forgiftet. Vannledningen ble av økonomiske grunner lagt slik at den tok inn spillvannet fra bl. a. et garveri og andre uhumskheter.

Legen går til avisen – det frisinnede ”Folkebudet – med saken. Han vet at byens myndigheter vil dysse ned saken og ikke foreta seg noe. Avisen lover ham full støtte, men går tilbake på dette da den skjønner at den vil få hele byens velstående borgerstand på nakken. Dr. Stockmann står igjen som syndebukken, blir fratatt stillingen og erklært ”en folkefiende”.

Her er mye å gripe fatt i: Forurensing, menneskerettigheter og Ibsens syn på demokratiet.

Forurensing

D o k t o r   S t o c k m a n n (svinger brevet).  Jo, nu kan l tro her skal spørres nytt i byen!
B i l l i n g.  Nytt?
...
D o k t o r   S t o c k m a n n (stanser ved bordet).  Er det ikke den alminnelige mening at vår by er et sunt sted?
H o v s t a d.  Jo, det forstår seg da vel.
D o k t o r   S t o c k m a n n.  Et ganske overordentlig sunt sted endogså, — et sted, som fortjener å anbefales på det varmeste både for syke og for friske medmennesker
…
D o k t o r   S t o c k m a n n.  Denne badeanstalt, som kalles for byens pulsåre, og byens livsnerve og — og fanden vet hva det er for noe alt sammen
B i l l i n g.  «Byens bankende hjerte» har jeg en gang i en festlig stund tillatt meg å—
D o k t o r   S t o c k m a n n.  A ja, det også. Men vet De så hva det i virkeligheten er, dette store, prektige, lovpriste badeanlegg, som har kostet så mange penge, — vet De hva det er?
H o v s t a d.  Nei, hva er det da for noe?
F r u   S t o c k m a n n.  Ja, hva er det da?
D o k t o r   S t o c k m a n n.  Hele badet er en pesthule.
...
D o k t o r   S t o c k m a n n.  Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, sier jeg. Sunnhetsfarlig i aller høyeste grad! Alle disse uhumskhetene oppe i Mølledalen, — alt dette her, som lukter så fælt, — det infiserer vannet i spisningsrørene til brønnhuset; og dette samme fordømte giftige smuss siver også ut i stranden —
H o r s t e r.  Der hvor sjøbadene ligger?
D o k t o r   S t o c k m a n n.  Nettopp der.
H o v s t a d.  Hvorav vet De nu alt dette så visst, herr doktor?
D o k t o r   S t o c km a n n.  Jeg har undersøkt forholdene så samvittighetsfullt som tenkes kan. A, jeg gikk lenge og hadde en mistanke om noe slikt. I fjor inntraff her en del påfallende sykdomstilfeller blant badegjestene, — både tyføse og gastriske tilfeller.