Schweigaard

Vi har i år feiret Henrik Wergelands 200 års dag. Nå er det en annen av hans samtidige som skal feires med utstilling - nemlig Anton Martin Schweigaard - jurist, økonom og lovgiver /stortingsmann - også født i det Herrens år 1808.

Innhold

På Universitetsplassen i Oslo står han og skuer utover, - grønnirret, rakrygget og flott står han der - ukjent for de fleste som haster forbi. Han var i sin tid kjent som jurist, økonom og stortingsmann, men nå bare kjent for noen få, og dertil halvglemt? Som 200-åring er det på tide med litt oppmerksomhet og viten om mannen bak denne bronsestatuen: Anton Martin Schweigaard

Anton Martin Schweigaard ble født 11. april 1808 i Kragerø der faren var krambodhandler. På den tiden var det krig i Europa med handelsblokade slik at Norge fikk problemer med å importere varer til landet. Dette førte til at krambodhandleren ikke fikk tak i varer som kunne selges - noe som igjen førte til at han og familien levde i ytterst tarvelige kår. Anton var mye syk og svakelig som liten, men dette bedret seg etter hvert da han i oppveksten var mye ute i friluft - noe han også fortsatte med hele livet. Begge foreldrene døde i 1818, og mormoren overtok ansvaret for barna. Da ble økonomien så skral at Anton måtte slutte på Borgerskolen og heller hjelpe til i kramboden. Da han var 13 år gammel ble det bestemt at han måtte ut og tjene sitt eget brød, og han ble sendt til sjøs som kahyttgutt på familiens gamle brigg. Han var flink ombord, - men fryktelig sjøsyk, og derfor fikk han lov til å avslutte sjølivet - han skulle bli handelsmann. For å få dette yrket, måtte han kunne tysk, og derfor ble han sendt til en handelsforbindelse i Nordtyskland for å lære språket. Tysklæreren - pastor Koeppen som var svoger av handelsforbindelsen - fant fort ut at Schweigaard var svært begavet. Han skrev senere: "et så dypt, uutslettelig inntrykk har næsten intet annet menneske gjort på mig som denne 14-års gamle gutt".
Pastoren tok seg godt av gutten og lærte ham mye, og da han reiste hjem, så og si påla pastoren familien å la ham studere. Dette godtok familien og meldte ham inn på Skiens latinskole der han fikk framragende lærere. Anton gjorde det meget godt på skolen, men familiens økonomiske problemer gjorde det vanskelig for ham - sko og klær var det smått med. Likevel tok han - som den første i Norge, artium med beste karakter i alle fag.
Etter overveielse fant han at jussen ville gi ham de beste fremtidsutsikter, og med de store læreevnene sine, mestret han studiet til det fulle og tok juridisk embetseksamen med innstilling til kongen i 1832. Det var de teoretiske oppgavene til embetseksamen han løste med en slik fremragende karakter. Med dette eksamenspapiret søkte han Regjeringen om et reisestipend. Dette fikk han i 1833 og denne høsten drog han ut - nedover i Europa. (Norsk biografisk leksikon)

Intelligensen mot Wergeland
Det året han ventet på svar på stipendsøknaden sin, var han med på opprettelsen av Studenterforbundet. Han var med i kretsen rundt Welhaven, - "Intelligensen" eller Intelligenspartiet og avisen "Den Constitutionelle" som Henrik Wergeland var i konflikt med. Schweigaard deltok ivrig i kampen mot Wergeland bl.a. fordi Wergeland arbeidet for fornorsking innen kulturlivet. Han mente f. eks at det bare skulle spilles norske stykker - på norsk på teatrene (på den tiden var skuespillerne vanligvis danske med dansk som scenespråk). Dette var Schweigaard sterkt imot. Han sier bl. a.: "Den Danske Litteraturs Overvægt bekæmpes ikke derved at man udelukker den, men ved at tilegne sig og overgaae den". Striden nådde høydepunktet ved det såkalte Campellerslaget som utspant seg på Christiania Theater. Først skrev Schweigaard en svært nedsettende artikkel om Wergelands syngespill "Campellerne" (1838), så organiserte Schweigaard og Welhaven en pipekonsert under fremføringen. Pipekonserten ble imidlertid overdøvet av klappsalver (som var iscenesatt av Wergeland og hans tilhengere) og "piperne" ble kastet ut fra teaterlokalet.

De var svært ulike personligheter disse to 200-års-jubilantene som vi feirer i år - Wergeland og Schweigaard - enere begge to, født i 1808. De står også på hver sin sokkel med litt avstand imellom - mellom Stortinget og Universitetsplassen i Oslo - romantikkeren og realisten. Gunnar Skirbekk beskriver disse to som prototyper på den moderne nordmann. "De utfyller hverandre som hverdag og helg: Arbeidets krav med nøkternt samarbeid og fornuftig naturbehersking, og det skapende ord, oppbyggende og oppløftende". - Det kloke næringsvettet mot det dikteriske åndsliv.

Schweigaard ønsket et mer "naturlig", klokt og praktisk liv og - kanskje mer spesielt rettet mot næringsliv enn det eksisterende. De døde fremmedspråkene i skolen skulle vekk - naturvitenskapen skulle inn. Rettsvitenskapen skulle bort fra filosofien - bort fra den naturrettslige legitimeringen av retten - til en praktisk samfunnsvitenskap. Og i denne omdannelsen av samfunnet var juristene svært viktige da de som embetsstand var ryggraden i nasjonsoppbyggingen med sitt lovgivingsarbeid. (Skirbekk)

Litterær virksomhet
Han startet sin litterære løpebane som redaktør og forfatter i bladet "Vidar" - "et ugeskrift, udgivet af det Norske Studenter-Forbund". Det kom ut i Christiania fra1832. Så fortsatte han sin karriere med en rekke avhandlinger i bladet "Den Constitutionelle" : et dagblad som kom ut i Christiania fra 1836. Bladet Vidar inneholdt mest oversatte artikler, men i første nummer var det redaktørene som skrev. Schweigaards bidrag var: "Om Nødvendigheden af at indskrænke Sprogstudiets Omfang i den lærde Undervisning." Ellers er det en håndfull andre mindre artikler, skrevet i "Vidar" av Schweigaard (Lund s. 45).

"Den tyske filosofi"
Den store utenlandsturen gikk til Tyskland og videre om Sveits til Paris. Det var Hegels filosofi som dominerte det tyske åndslivet på den tiden. Den preget også de juridiske forelesningene og de juridiske professorene han oppsøkte - og Schweigaard ble skuffet.
Her skrev han et av sine ungdomsverk som skulle få stor innvirkning på norsk åndsliv det neste århundre: Han tok et oppgjør med den tyske filosofi som også hadde påvirket norsk åndsliv gjennom historien. Avslutningsordene i "Om den tyske filosofi" (Ca. 60 sider publisert i "Ungdomsarbeider") skriver han:

Med denne artikkelen klarte Schweigaard antagelig å "avfilosofere" det politiske lovgivingsarbeidet i Norge. Grunnloven virket samlende - den var gitt etter naturrettslige ideer. Men landet var fattig, så man måtte ha en praktisk ideologi å bygge opp samfunnet etter. Oppgavene med lovgiving, oppbygging av næringsliv og institusjoner var så store at man ikke hadde tid eller råd til å stille kritiske filosofiske spørsmål. Det var det praktisk juridiske arbeidet som var viktig.

Den tyske jurisprudens
I en artikkel i "Juridisk Tidsskrift" i 1834: "Betragtninger over Retsvidenskabens nærværende Tilstand i Tyskland", gikk han også til angrep på den tyske jurisprudens. Han syntes bl.a. at den tyske retten var for tett knyttet til romerretten (mer om dette i: Blandhol s. 235). Hans meninger var helt forskjellige fra det som ble forelest om ved Universitetet i Christiania. Men i følge Robberstad (s 258) gikk han også selv over til den historiske skolen i sine forelesninger: Han holdt ukelange forelesninger over romerretten - det var nødvendig for jurister å bruke romerrett til sammenligning, og han mente også det var nødvendig å kunne latin for å tilegne seg stoffet.

Juridisk professor
Da han var på vei tilbake fra studieoppholdet i utlandet i 1835, fikk han tilbud om et lektorat i "Lovkyndighet" som han tok imot. På den tiden ble fagene økonomi og statistikk vurdert lagt inn under den juridiske undervisning. Dette ble stadfestet ved kgl res av 26. mars 1840. Det passet Schweigaard ypperlig, og fra da av var det særlig de sosialøkonomiske idéer som opptok ham. Denne siden ved ham lar jeg ligge bortsett fra å nevne at han fra nå av skrev mye i avisen "Den Constitutionelle" som han også ble redaktør av. Artiklene i "Den Constitutionelle" dreide seg mest om samfunnsvitenskap - og sosialøkonomiske emner. Hans avhandling "Om Norges bank og Pængevæsen" som ble publisert her (også tatt inn i "Ungdomsarbeider" 1904), gjorde ham til landets ledende økonom.

Denne avhandlingen fikk betydning for Norges nye banklovgivning som på denne tiden skulle behandles i Odelstinget. Behandlingen av lovforslaget ble utsatt til hele avhandlingen var utgitt, men den fikk liten innflytelse på den nye loven. Den senere utviklingen av pengepolitikken ble imidlertid sterkt preget av avhandlingen - en politikk som førte til en rask økonomisk vekst i andre halvdel av århundre.

Flere artikler kom i "Den Constitutionelle", og dette førte til at han fikk et ledig professorat i økonomiske fag ved Det juridiske fakultet i 1840. Fagkretsen hans ble bestemt til å være lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk. Dette var av stor betydning for de juridiske studentene på den tiden, da landet skulle bygges, og det var viktig med økonomiske kunnskaper i det lovgivingspolitiske arbeidet.

Juridisk litteratur
Det ble ikke noen stor produksjon juridisk litteratur Schweigaard etterlot seg til tross for sine mange år som jussprofessor. Det innskrenket seg stort sett til lærebøker. Selv ga han bare ut 3 titler: "Den norske Handelsret" som kom ut i 1841, "Commentar over Den norske Criminallov" i 2 bind kom ut i 1844-46, og "Den norske prosess" i 3 bind kom ut i årene 1849-1851.
Men flere forelesninger av ham ble også nedskrevet og gitt ut: "Forelæsninger over den norske Proces" først i 1842 og så i 1844 (i 3 bind - håndskrevet), og i 1871 kom fortsettelsen av forelesningsserien: Om concurs og om skifte og arvebehandling : nittende og tyvende afsnit af Den norske proces.
Om lærebøkene var få, ble de brukt - i alle fall på Schweigaards tid. Bøkene bærer preg av hans logiske sans og har en helhetlig behandling av stoffet - de er sterkt praktisk rettet - som han selv var. Likevel - de mangler mye av den vitenskapelige tankerprosess som man kanskje kunne forventet etter det han skrev tidligere. Hans motforestillinger mot filosofi viser seg i at bøkene nesten ikke inneholder noen juridiske resonnementer. Men de har preget generasjoner med jurister i deres rettsvitenskapelige læreprosess og har også flittig vært nyttet i norske rettssaler - inntil det kom nye prosesslover og ny straffelov på begynnelsen av 1900-tallet. Den dag i dag blir Schweigaards lærebøker lest av spesielt interesserte.
Det har vært rettet kritikk mot Schweigaards lærebøker fordi de fikk slik autoritet - som igjen førte til at den rettsfilosofiske tankgang og resonnementer stort sett var fraværende i norsk rettsliv helt til Frede Castberg tok opp igjen den rettsfilosofiske argumentasjon. (Norsk biografisk leksikon)

Kommisjonsmedlem
Allerede før han ble valgt inn på Stortinget, ble han utnevnt til medlem av kommisjoner som skulle utrede lovgivningsspørsmål. Som kommisjonsmedlem var han en svært aktiv og arbeidsom og behersket mesterlig kunsten å utforme lovforslag og motiver. Således ble det i 1837 ved Kgl res. av 22. mars nedsatt en kommisjon som skulle se på tariffene for stemplet papir. Til medlemmer af denne kommisjon "naadigst udnevnes Lector juris Anton M Schweigaard ..." Innstillingen er gjengitt i Dep. Tidende 1837 s. 320-326. Innstillingen konkluderer med "at der tiltrenges en fuldstendig Revision af Lovgivningen om det stemplede Papirs Brug, for at revidere Tarifferne hensigtsmessigen, for at rense Lovbestemmelserne for de nu existerende overflødige eller upassende Bestemmelser, og endelig for at have de bestemmelser, der fremdeles skulle gjælde, paa et samlet Sted."

I 1838 skulle handelslovgivningen revideres. Også i denne kommisjonen satt Schweigaard. Den skulle se på "hvilke bestemmelser ang. Handelsberettigede- derunder forstått såvel hvilke Personer, der må handle, som med hvilke Varer, der må handles og under hvilke Betingelser sådant kan skje - der måtte anses hensiktsmessige og gagnlige såvel på Landet som i Køpstædene, samt i overensstemmelse dermed å forfatte Udkast til sådanne Bestemmelser. ..."
Innstillingen om handelens frigivelse på landet i en viss avstand fra kjøpstedene med visse fornødenhedsvarer er referert i Dep. Tid. 1840 s. 497-505.
Den nye handelslovgivningen medførte store lettelser for befolkningen på landsbygdene som nå kunne få egne handelsmenn og dermed slapp byturene for å skaffe seg de fornødne dagligvarer.

Undervisningsvesenet hadde det allerede lenge vært på tale å endre og i 1839 nedsatte regjeringen en kommisjon til å utrede spørsmålet. Det skulle utarbeides en fullstendig plan for undervisningsvesenets fremtidige organisasjon og virksomhet - helt fra elementærundervisningen til universitet. Innstillingen skulle også inneholde en vurdering av de forholdsregler man måtte ta for å kunne gjennomføre en slik plan på den mest hensiktsmessige måten.
Komiteens arbeide ble vanskeliggjort av forskjellige årsaker (se: Innstillinger og betenkninger, bind 1, s. 127), men våren 1844 var komiteen ferdig med sine utkast og deretter ble det innhentet betenkninger. Deretter ble det opprettet en ny komité - Revisjonskomiteen som skulle foreta en endelig behandling av saken. Schweigaard var ikke medlem av denne siste komiteen.

I 1840 ble Schweigaard medlem av komiteen som utredet en revisjon av toll-lovgivningen og tolltariffene. Komiteen ble nedsatt i 1839 og skulle utrede en fullstendig revisjon av toll-lovgivningen. Lovforslaget og innstillingen til nye tolltariffer ble fremlagt i 1841.

Schweigaard ble i 1841 også utnevnt til medlem av en kommisjon som skulle avgi en betenkning om hvordan "patenter på en ny oppfinnelse burde meddeles". I betenkningen som ble fremlagt om saken, er der en særuttalelse fra Schweigaard

I 1845 ble det nedsatt en kommisjon som skulle vurdere "den hensiktsmessigste måte, hvorpå et kommunikasjonsanlegg kunde istandbringes til forbindelsen mellem Mjøsen, Øieren og Christiania, samt detaljert forslag med omkostningsoverslag for et sådant anlegg". Den skulle også uttale seg om et tilbud om jernbane som kom via generalkonsul Crow fra et engelsk selskap i 1845. Schweigaard var medlem også av denne kommisjonen som avga sin innstilling i juli 1845.
Innstillingen inneholder bilag med "Statistisk Beretning til begrundelse av Planen for et Jernbaneanlæg og Technisk plan og forslag til et Jernbaneanlæg" samt et overslag over utgifter til utførelse av anlegget. Den er datert 22. sept. 1847 og 29 feb. 1848 og inneholder også utkast til lov om anlegg av jernbaner.

Revisjon av sjøfartslovgivningen sto for tur i 1850, og også i denne kommisjonen deltok Schweigaard. Utkastet til lov om Søfarten datert okt. 1850 ble fremmet i 1851, men ble nektet sanksjon (mer om dette i Dep. tidende1851 s. 701-05). (Nytt utkast til loven ble fremmet senere).

Schweigaard ble også medlem av en felles norsk-svensk kommisjon som skulle utrede dommers gjensidige rettsvirkninger i De forente riker (1855). De skulle avgi "betenkning om, hvorvidt stevninger og dommer, utferdiget og avsagt i det ene riket, også burde tillegges virkning i det annet, og i forbindelse hermed, hvilke forandringer måtte ansees fornødne...". Betenkningen datert 6. aug. 1856 inneholder utkast til lov om fullbyrdelse av dommer avsagt ved svensk rett og bl.a. også et særvota av Schweigaard.

Spørsmålet om Grunnloven på noen måte var til hinder en juryordning, ble utredet av en kommisjon opprettet 3. oktober 1859. Schweigaard var medlem også av denne, og betenkningen ble avgitt allerede 30 oktober samme år.

Stortingsmann
Utenfor de rent juridisk og filosofiske kretsene, er det vel som stortingsmann og politiker Schweigaard er mest kjent. Han ble valgt til stortingsmann i 1842 og ble med en gang en av lederne i lovgivningsarbeidet som preget tiden. Det var i denne perioden det moderne Norge ble bygget. For første generasjons stortingspolitikere var vernet om grunnloven det viktigste med Formannskapslovene som største og viktigste reform. Men ved valget i 1842 endret sammensetningen av Stortinget seg dramatisk - bønder ble valgt inn i stedet for mange av embetsmennene, og fra da av begynte den liberale lovgivningen å ta form. Landet var utarmet etter krigene i tiden 1807 til 1814. Nå skulle landet gjenreises og folk skulle få et bedre liv. De moderne lovene fra denne tiden skulle komme til å endre Norge til et moderne og velfungerende samfunn.
Schweigaards innsats på Stortinget ble enorm - han deltok i så å si alle saker av noen betydning som var fremmet for Stortinget i den tiden han satt der. Han var tilhenger av den økonomiske liberalisme noe som fikk stor innflytelse på den nye handelsloven i 1842. Den førte til en friere handelspolitikk og næringsfrihet som kom til å bety mye for landet og innbyggerne. Likeså for tolloven, sjøfartsloven og brennevinsloven - alle preget av liberal tankegang.

Også som samferdselspolitiker gjorde han mye for framgangen i landet. Det var viktig å legge forholdene til rette for næringslivet for landet hadde store økonomiske muligheter. Derfor måtte jernbane, post og telegraf utbygges.

Til tross for sin liberale holdninger spesielt i næringslovgivningen, var han en konservativ politiker. Han var for unionen med Sverige, og som Robberstad sier på s. 260 er det rart å se med moderne øyne på mange av de stemmer han avga i Stortinget mot fremtidsrettet lovgivning: Han var bl. a. imot avskaffelse av prylestraff, han stemte imot å gi sønn og datter like stor arvelodd, mot å gjøre slutt på gjeldsfengsel, mot domsrett i forliksrådet osv. osv.

Det er dette : moderniseringen av landet Henrik Ibsen sikter til i sine små vers: "Studenternes hilsen til Professor A. M. Schweigaard den 13de mai 1860".

Lig et Nybygg bag de tykke Skoge
Laa vort Fædreland.
Gagnløst grov sig Bondens gamle Ploge
Gjennem Moens Sand.
Det, som trængtes om, var Sol derinde,
Det var Dagens Bad;
Frem da gik, med Bilens blanke Blad,
Gjæve Rydningsmænd med evigt Minde.

Da kom Liv iblandt de trøskne Stammer
Paa den golde Mo;
Der, Hvor Tyrioden spratt i Flammer,
Kunde Kornet gro:
Og da Rydningsværket først var øvet,
Reistes Grænd ved Grænd,
Voxte op en Slægt af stærke Mænd,-
Enkelt Sanger kvad vel og blandt Løvet.

Gjæve Rydningsmand i Aandens Rige!
Du er En af dem,
For hvis Virken Mørket maatte vige
I vort Fædrehjem,
Sol der sendtes mellem Vindfaldsgraner
Ved din Biles Blad;
Derfor hilses Du ikvæld med kvad,
Som et taksomt Sind fra Hjertet maner.

For hvad spredt i Livet ved dit Virke,
Gjør Dig Saga Skjel;
Vi, som Sønner kun af Tankens Kirke,
Hylder Dig ikvæld.
Længe glimte Dine klare Syner
Over Vidden ud;
Sagnet siger: Sædens unge Skud
Trives fagrest naar i vest det lyner!

I 3. vers er han også inne på Schweigaard syn på filosofien. Han skriver: "Gjæve Rydnigsmann i Aandens Rige... ". Ibsen ser altså - slik jeg ser dette - Schweigaard som en rydningsmann - en som ryddet opp i det filosofiske villnis som nok preget den tyske filosofien på denne tiden. Ibsen tar også dette "villniset" opp i sin diktning: I "Peer Gynt" der Peer - midt ute i ørkenen i Egypt møter tyskeren Begriffenfeldt. Som lederen av dårehuset er nok tyskeren selv litt gal. Men navnet "Begriffenfeldt" leder jo tankene til en av de store rettsfilosofiske debattene på den tiden nemlig begrepsjurisprudens. Dette var en tanke om at alle rettsreglene skulle kunne trekkes ut fra allmenne begreper (se i avsnittet om "Den tyske filosof" i: sitatet fra avhandlingen). Man ga f. eks. ordet "eiendomsrett" en fast definisjon, og så utledet man og tolket tingsretten ut fra denne definisjonen. Schweigaard som kritiker av den tyske jurisprudens, ledet og kritiserte denne debatten i Norge. Han mente at begrepsdefinisjoner ikke kan være realitet som grunnlag for retten og at man heller må arbeide seg inn i den positive retten – prøve å forstå rettens tankegang og ånd.

Bjørnstierne Bjørnson:
Det ble holdt en konsert i 17. mai 1864 der pengene skulle gå til en minnetavle for Henrik Wergeland. Like etter at Schweigaard døde i 1870, ble det foreslått en minnestøtte også over ham. Bjørnstierne Bjørnson mente i denne forbindelse at minnesmerket over Wergeland måtte komme først: Wergeland var mannen med poesi og initiativ, Schweigaard var mannen med klar og kald forstand, men uten initiativ til gagn for ettertiden (Robberstad s. 260).

Osmund Olafson Vinje var student under Schweigaard i 1853. I 1870 - ved Schweigaards død skrev han en artkkel i "Dølen": "Om Schweigaard". Senere - samme år ble den utgitt som en liten bok. Her skriver han bl. a. at han gikk minst i ett år på romerrettforelesninger, men kom snart frem til at han ikke lærte stort av det - hans "mening var ikke å prosedere i Rom". Han gikk på forelesningene "mest forat studere og njota Synet af denne fagre Mannen med dei ungdomsraude Lippor, dei aandfulle Kast med Augom, og det alt då (1853) graasprengde Haar, som gjorde honom vænare en daa han var ravnende fudlendst svart. Det var en sann "æsthetisk nydelse" at sitja der, om det so var dei vanlege tvo Timar i Slag, som han las over Romerretten". (Vinje, s. 34)

SCHWEIGAARDSMONUMENTET I KRAGERØ: 27. mai 1885 var det stor fest her i byen. Det meldes om 500 VIP- gjester, 1000 mennesker på knausene rundt, norske flagg, dundrende festsalutt fra Gundersholmen og en egen tribune med plass til 60 sangere og et musikkorps. Scweigaardsmonumentet i den nye parken i Løkkebakken skulle avdukes. Og her står det fortsatt! Hvem som er kunstneren? Samme mann som har formet Schweigaard på Universitetsplassen i Oslo: Julius Middelthun.

Anton Martin Schweigaard

av
Kirsti Lothe Jacobsen

Utstilling 2008-V

Innhold

Anton Martin Schweigaard

av Kirsti Lothe Jacobsen

Utstilling 2008-V

Innhold

av
Kirsti Lothe Jacobsen