Felles UB-sider
Endring av Grunnloven
Utstilling 2004-IX
Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble nylig endret. Det er en begivenhet som gir oss en god anledning til å lage en utstilling om prosedyren ved grunnlovsendring - med utgangspunkt nettopp i endringen av § 100.
Utstillingen "Endring av Grunnloven", med tilhørende tekst nedenfor, er utarbeidet av universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen i samarbeid med hovedbibliotekar Jørn W. Ruud. Bibliotekar Britt-Inger Bjørsvik har hatt en vesentlig finger med på å få det hele på plass i montrene i biblioteket.
Vi ønsker velkommen på besøk!
Bergen, 3. november 2004
Halvor Kongshavn
fakultetsbibliotekar
Hvorledes endres Grunnloven? || Endring av Grunnlovens § 100
Hvorledes endres Grunnloven?
Grunnloven vedtatt 17. mai 1814 - og 4. november 1814
Bestemmelsen om prosedyren ved grunnlovsendringer sto opprinnelig i § 110:
[...] Viser Erfaring, at nogen Deel af den bør forandres, skal Forslaget derom fremsettes paa et ordentlig Storthing og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det næste ordentlige Storthing at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted, eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men allene angaae Modificationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Constitutions Aand, og bør 2/3 af Storthinget være enig i saadan Forandring.
Unionen med Sverige medførte imidlertid endringer i Grunnloven allerede høsten 1814. Blant mange nødvendige endringer for å tilpasse Grunnloven til den nye situasjonen, ble også regelen om endring av Grunnloven flyttet - slik at den etter ”Novembergrunnloven” fra 1814 endte opp som § 112. Ordlyden er imidlertid ikke videre endret bortsett fra en presisering av at det er ”Kongeriget Norges Grundlov” det gjelder.
Endringen av Grunnloven i november 1814 fulgte ikke de formelle kravene til grunnlovsendringer gitt i 17. mai-grunnloven § 110. Dette blir forklart ut fra:
-
Mosse-konvensjonen av 14. august 1814 der Norge godtok en union med Sverige (Convention imellem Hans kongelige Høihed Kronprindsen af Sverige, i Hans svenske Majestæts Navn, paa den ene, og den norske Regjering paa den anden Side, sluttet paa Moss)
-
Overordentlig Storting, jfr Kundgjørelse fra Norges Riges Repræsentanter 21de oktober 1814, hvor Stortinget tok konsekvensene av Mosse-konvensjonen
-
I bunnen ligger den ekstraordinære situasjonen etter Kieler-traktaten (Fredstractat imellem Danmark og Sverrig, sluttet i Kiel 14. januar 1814) da Danmark måtte avstå Norge, og Norge skulle være et kongerike forent med Sverige. I første omgang medførte dette at Norge på Eidsvoll laget egen grunnlov og proklamerte seg som eget kongerike med Christian Frederik som monark. Dette ble verken godtatt av Sverige eller av seiersmaktene etter Napoleonskrigene.
I Mossekonvensjonen art. 3 lover kongen av Sverige å respektere Grunnloven gitt på Eidsvoll og bare foreslå forandringer som er ”nødvendige for begge Rigers Forening, og forbinder sig til ikke at gjøre det uden efter Aftale med Storthinget”. (Kielertraktaten, Mossekonvensjonen og Kundgjørelsen er alle å finne i samlingen Gunnloven vår sammen med en rekke historiske og aktuelle forfatningsdokumenter, se siste utgave 2001.)
Formelle krav til grunnlovsendringer etter § 112
-
Bare statsråder og stortingsrepresentanter kan foreslå endringer
-
Tidspunkt for forslag og vedtak – med Stortingsvalg mellom
-
Forslaget skal kunngjøres før stortingsvalget
-
Forslaget kan ikke endres underveis i prosessen
-
Minst 2/3 av stortingsrepresentantene må være tilstede ved behandlingen i Stortinget (jfr Grl § 73, andre ledd, annet punktum)
-
Avgjøres ved 2/3 flertall av voterende stortingsrepresentanter
-
Stortinget er suverent - Kongen skal ikke sanksjonere grunnlovsvedtaket fra Stortinget
-
Endringen må ikke stride mot grunnlovens ”ånd”
Endring av Grunnlovens § 100
Uvanlig fremgangsmåte
Endringen av Grl § 100 om ytringsfriheten har fulgt en noe uvanlig fremgangsmåte:
Regjeringen opprettet et utvalg som utredet saken om ytringsfriheten, noe som førte til NOU 1999:27 ”Ytringsfrihed bør finde Sted”. På grunnlag av NOUen fremmet regjeringen Stoltenberg St.meld nr 42 (1999-2000): Om endring av Grunnloven § 100. Forslagene ble så formelt framsatt av flere stortingsrepresentanter. Vi fikk også et annet forslag om lokalt selvstyre (se forslag 18 i Dok 12 1999-2000, s. 51 flg)
-
Tiden for å foreslå en endring i Grunnloven. Et endringsforslag skal ”fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg”
-
Forslaget skal offentliggjøres før stortingsvalget. Forslaget skal ”kundgjøres ved trykken”. I dag kunngjøres alle forslag til endringer i Grunnloven i Stortingsforhandlingene som Dokument nr 12 som kommer ut hvert 4. år.
-
Forslagene kan ikke endres underveis i prosessen. Derfor har forslagene som regel mange alternativer.
-
Så følger et stortingsvalg. I teorien er dette fordi velgerne gjennom et valg skal få uttale seg om endringsforslaget.
Nytt Storting ved valget 2001
For å klargjøre og påvirke avgjørelsen av hvilket alternativ Stortinget bør velge, la regjeringen Bondevik fram en ny stortingsmelding (St.meld nr. 26 2003-2004) om saken. Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget samler så trådene i en innstilling til Stortinget (Innst.S nr 270 2003-2004).
Saken er nå klar for behandlingen i Stortinget:
-
Til riktig tid: "Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei.”
-
Det må være nok stortingsrepresentanter til stede i salen: ”Dog kan ikke Grundlovsforslag behandles, medmindre mindst to Trediedele af Storthingets Medlemmer ere tilstede" (§ 73).
-
En grunnlovsendring avgjøres ved 2/3 flertall av voterende stortingsrepresentanter: "…bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring” (§ 112).
-
Vedtaket må ikke stride mot grunnlovens prinsipper: ”Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, [...]” (§ 112).
-
Stortinget er suverent: Ved Grunnlovsvedtak er Stortinget suverent – det skal ikke sanksjoneres av Kongen for å bli lov: ”En saaledes vedtagen Grundlovsbestemmelse underskrives af Storthingets Præsident og Sekretær og sendes Kongen til Kundgjørelse ved Trykken som gjældende Bestemmelse i Kongeriget Norges Grundlov" (§ 112, annet ledd).
-
Konge og regjering: Vedtaket skal altså bare ”Kundgjøres” for Kongen, dvs regjeringen. Kongen har imidlertid den utøvende makt. Han skal derfor formelt kunngjøre et grunnlovsvedtak. Dette gjøres i et skriv der han viser til Stortingets vedtak. Spørsmålet om Kongelig sanksjon av grunnlovsvedtak fra Stortinget var - inntil 1913 et uavklart og stadig tilbakevendende stridsspørsmål mellom Stortinget og Kongen. Spørsmålet fikk sin endelige avgjørelse ved en grunnlovsendring i 1913.
-
Ikrafttreden: En grunnlovsendring trer i kraft straks den er underskrevet av Stortingets president og Sekretær.
§ 100 før og etter endringen
Grunnlovens § 100 før endringen 30. september 2004:
Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.
Og etter 30. september 2004:
Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig på andet grundlag end Kontrakt eller andet privat Retsgrundlag, for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Det kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ut fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.
